Herly Dahl mistet både onkel og søskenbarn da seks sivile fiskere ble henrettet på Hopseidet to dager før freden kom.
– Mens hele Norge feiret freden, var det bare sorg i Hopseid-fjorden, sier 80 år gamle Herly Dahl, som er bosatt i Vardø, men som opprinnelig er fra Skjånes i Gamvik kommune.
Tidsvitne
Herly er på helgebesøk hos sønnen Einar Dahl i Alta, når Altaposten treffer henne i dagene før 6. mai. Vi er på trappene til å lage en sak om drapene på Hopseidet for 70 år siden, og vil svært gjerne snakke med tidsvitnet Herly om hva hun husker fra tida rundt tragedien, der seks sivile fiskere brutalt ble skutt ned bare to dager før fredsbudskapet gikk i Norge.
Tre unggutter
De seks var foruten Herlys onkel, Einar Mikalsen (47) og hans sønn Johan Mikalsen (18), også Harald Kristiansen (39) og hans sønn Henry Kristiansen (16), Reidar Karlsen (17) og Leonard Eriksen (35).
– 17 barn mistet fedrene sine og tre mødre mistet barna sine. Tre av dem var jo bare guttunger, sier Herly Dahl.
Voldtok enka
Hun forteller at tragedien ikke var over med drapene.
– Kona til onkelen min, som mistet mann og en av sønnene under skytinga, hadde ni barn igjen da hun gjemte seg og ungene i en fjøskjeller etter angrepet. Dit kom det en tysk soldat om kvelden og voldtok henne. Da soldaten gikk ut av fjøset, kasta han en håndgranat inn fjøsvinduet. Men den tok en av de eldste guttene hennes og kasta ut igjen før den gikk av, forteller Herly.
Rått parti
Historien om voldtekten bekreftes også i Arne Johan Nilsens bok «Torpedering ved Sværholt». Her skriver Nilsen også at Hopseidet under krigen hadde vært en strategisk omlastingsstasjon mellom Tana og Kunes, og at målet med den tyske aksjonen på tampen av krigen var å uskadeligjøre brygger og andre landingssteder, samt alt av militær betydning. To tyske ubåter ble satt i land på Hopseiedet, fullastet med topptrente marinesoldater. De norske militære, som var i nærheten, trommet sammen det lille de hadde av militært personell, to-tre stykker, og spedde på med de sivile fiskerne.
Ba for sine liv
Fiskerne skal ha blitt beordret til å holde vakt ved en fjøs, uten at de ble utstyrt med våpen. De skal kun ha fått ett gevær på deling. De var således sjanseløse da de etter kamphandlingene som fant sted, ble tatt til fange av tyske soldater, da de forsøkte å flykte til fjells. Et øyevitne, Sigurd Fermann, skal ha ligget i fjellsida og sett de seks fiskerne da de kom ned fra fjellet med hendene over hodet, geleidet av to tyske soldater. Nede ved sjøsiden ble de skutt, mens de ba for sine liv.
– Vitner skal ha hørt at fiskerne ropte, «skyter dere på sivile», forteller Osvald Norstrand.
Også han er fra Skjånes, som ligger en mil unna Hopseidet i luftlinje. Norstrand var ti år den gangen skuddene falt på Hopseidet, og han husker at familien stakk til fjells da de fikk beskjed om at to tyske ubåter var gått i land på eidet.
– Vi kom ned etter et par timer, da så vi den ene undervannsbåten i det den gikk ut av fjorden, forteller Osvald.
– Det er klart at det gikk inn på folk, men samtidig gikk det fort over. I allefall pratet man ikke om det, sier 80-åringen nøkternt.
Fredens plett
Ifølge den pensjonerte fiskeren var Hopseidet og Skjånes under krigen en fredfull plett, til tross for den militære omlastingsstasjonen.
– Bortsett fra at de brente husene våre, led vi ingen overlast som følge av krigen. Ikke før det som skjedde på Hopseidet, sier Osvald, hjemme i stua på Holmen i Raipas, hvor han bor sammen med sin kone Ingrid.
Ble tiet i hjel
Osvalds tidligere sambygding Herly Dahl mener at dersom et lite lokalsamfunn idag hadde mistet seks av sine på en så ufattelig måte, ville saken vakt stor oppstandelse.
– Da ville alt av kriseteam vært på pletten. Men den gang snakket man ikke om det en gang, sier Herly.
– Var ikke det ganske rart, spør sønnen Einar fra sofakroken.
– Ja, på en måte, men de voksne snakket sjelden eller aldri om krigen. Kanskje var ting de hadde opplevd så sterkt, at de for å overleve bare ville se fremover og ikke dvele ved det som hadde vært, spekulerer Herly.
Deltok ikke i begravelsen
De seks som mistet livet på Hopseidet ble alle begravd på Skjånes.
– Jeg har syntes det har vært så rart at jeg ikke husker begravelsen, sier Herly, som i tillegg til onkel og søskenbarn, også var i familierelasjon til far og sønn Harald og Henry Kristiansen som ble drept 6. mai.
– Jeg spurte søsteren min om det, og hun sa: «Herly det er ikke så rart, for det var slik at vi som var litt større, måtte passe på alle småbarna under begravelsen».
– Selv om ingen snakket høyt om det, måtte det være en voldsom sorg innad i familien og på Hopseidet og i Skjånes etter dette?
– Selvfølgelig. Jeg skjønner ikke at de voksne overlevde. Jeg tenker også på hun som mistet mann og sønn og deretter ble voldtatt. Hun giftet seg på nytt og fikk enda et barn. Det er beundringsverdig at hun klarte å reise seg. Men hun måtte jo det, sier Herly.
– Tror du gudstrua var viktig for at folk klarte seg?
– Gudstrua har alltid vært sterk i Finnmark. Men den var bare noe som var der. Det var ikke slik at man gikk og snakket om det, kommenterer Herly.
Ansvarsfraskrivelse
Som med mange historier etter krigen, ble også Hopseidet-drapene dysset ned. De etterlatte har sittet igjen med flere spørsmål enn svar, og Hedly Mikalsen, søskenbarn til Herly Dahl, sa i 2005 til NRK Brennpunkt at tragedien har fulgt han gjennom hele livet. Det som har tynget mest er hvorfor de sivile fiskerne ble beordret til å holde vakt, og hvorfor ikke øverstkommanderende, Oberst A.D. Dahl, beordret militære forsterkninger, som han angivelig skulle ha god tid til før ubåtene nådde Hopseidet.
– Dette er sakens kjerne. Hvem utkommanderte dem og hvorfor? Det er gått 70 år. Hvorfor har ikke det militæret som beordret dem til å gå vakt, stått frem og tatt sitt ansvar for lenge siden, spør Osvald Nordstrand indignert.
Slapp unna
De to tyske ubåtene fikk seile uforstyrret ut av Hopsfjorden og hele veien ned langs norskekysten, uten at noen forsøkte å pågripe dem. I Harstad stoppet de for å slippe fri en mann de hadde tatt til fange under angrepet på Hopseidet.
– Her kunne de arrestert dem. Men neida, dem sendte dem bare videre. Og nå er nok alle som kunne kastet lys over hva som skjedde døde. Både nordmenn og tyske soldater, sier Osvald.
Herly Dahl mener også at norske myndigheter kunne gjort mer for å etterforske tragedien.
– Dersom noen hadde påtatt seg ansvaret for utkommanderingen av de sivile fiskerne, tror jeg det kunne vært lettere for de etterlatte å slå seg til ro med hendelsen. Det minste de burde fått var en unnskyldning, mener hun.
Åpent sår
Osvald Nordstrand er helt enig.
– Jeg synes Norge er et ganske lemfeldig land og Einar Gerhardsen fikk altfor mye positiv oppmerksomhet etter krigen. Jeg synes ikke Norge trenger være så stolt over hva de har gjort. Se bare på krigsseilerne. Det er liksom at man ikke får noen anerkjennelse før man har måttet mase seg til det. Og da er folk gjerne døde. Akkurat som med Alta bataljon. Hopseidet har vært som et åpent sår for de etterlatte. Og de stakkars fiskerne som ofret livet forgjeves, sukker han og tilføyer:
– Nei, det er en trasig sak.
Herly Dahl oppsummerer tragedien på Hopseidet slik:
– Broren min har sagt at dersom dette hadde skjedd i dag ville vi ikke overlevd.
I dag, 6. mai, er det minnesseremoni på Hopseidet, ved bautaen som er reist til minne om de seks sivile som måtte bøte med livet for 70 år siden.
I papiravisa: «Mistet håret av matmangel» og «Bar LO-Yngve over fjellet».