Denne artikkelen har tidligere vært på trykk i papirutgaven av Altaposten, i februar. Vi  løfter historien inn på ny, i anledning 8. mai.

En sverm av kuler, et bomberegn fra fienden, meterdyp snø, nådeløs vinter og dårlig utstyr. Dette var rammen rundt felttoget mot Narvik som Alta bataljon kjempet i april 1940. Finnmarkingene var tyskerne totalt overlegne og drev elitesoldatene fra Wehrmacht fra skanse til skanse. Helt til de allierte kapitulerte og bataljonen måtte avbryte de siste dagers endelige slag, demobilisere og marsjere nordover igjen.

Som en av svært få gjenlevende fra Alta bataljon, er eibyværingen Ingvald Heitmann (97) blant de siste tidsvitnene om kampen mot Nazi-Tysklands elitestyrker på Narvik-fronten. Etter avtjent verneplikt med dimisjon på nyttårsaften 1939, kom Ingvald hjem igjen for å jobbe. Det skulle vare nokså kort tid, for på våren 1940 kom mobiliseringsordren.

Flyene på Hartvigvann

– Jeg husker godt at faren min kom til steinberget for å hente stein. Da hadde han mobiliseirngsordren med seg. Og kort tid etter bar det til Gratangen. Jeg husker vi hadde et strålende vær og lå ei natt der etter at båten kom fram, før vi startet på marsjen mot Lavangen og videre over fjellet. Først ryddet vi tyskerne vekk fra fronten nede i dalen, før vi skulle ta oss opp mot Bjørnfjell, der tyskerne lå etter at de hadde fått velvillig bistand fra nøytrale Sverige til å føre troppene over grensa til Norge, forteller Ingvald.

Manglende vei over til Narvik gjorde sitt til at bataljonen måtte forsere fjellet før de nådde fronten. De hadde to bombekastere i støttekompaniet som holdt tyskerne på avstand. Det var litt av et syn som møtte soldatene og offiserene fra Alta bataljon. Da de kom til stedet, som heter Hartvikvann, fikk de øye på 10 fly som sto parkert på vårisen og som tyskerne måtte forlate.

– Det var ingen tyskere der da vi kom, og egentlig skulle visstnok pilotene ha fått beskjed om at de ikke kunne lande der, nettopp på grunn av den dårlige isen. En av mine medsoldater, Trygve Nalki, var flyger. Han var bortom og startet ett av flyene, husker Ingvald. Før han forteller om kampene.

Fra høyde til høyde på Bjørnfjell og Lille Balak, drev de tyskerne på flukt innover mot Sverige. For første gang ble de tyske elitesoldatene påført kampnederlag. Hardhausene fra Alta bataljon lot seg ikke pille på nesa, ikke engang av feilaktig beskytning fra franske kanonstillinger.

Den virkelige eliten

– Vi rykket frem, men så begynte franskmennene å skyte fra kanonstillingene sine og da måtte vi rømme ned fra fjellet, for de hadde fått feilaktig informasjon om hvor vi fra Alta bataljon befant oss, så de trodde de skjøt på tyskerne. Da vi trakk oss tilbake, lot vi mitraljøsen stå igjen, men jeg husker jeg puttet sluttstykket i lomma, for da kunne den ikke brukes, sier han. Oberstløytnant, seinere general, Arne Dagfin Dahl var sjef. Ingvald forteller at mange av bataljonens menn ble såret etter det franske kanon- angrepet, som egentlig skulle renske området for tyske soldater og lette den norske fremrykningen.

– Vi ble beskutt av våre allierte og det ble selvfølgelig helt feil. En av mine bataljonskamerater fikk en granatsplint i baken. Han spurte om han var mye skadet da han trakk ned buksa. Ja, det kan vi love, for halve ræva di er borte, flirer Ingvald, slagferdig som bare det.

Av en artikkel fra Altaposten for noen år tilbake, der bataljonsveteran Fridtjof Haug fra Kviby fortalte sin historie, heter det at oberstløytnant Dahl ledet dårlig utstyrte soldater fra Alta bataljon i kampen mot en av datidens best trente og mest velutstyrte hærstyrker i verden.

I sin bok «Med Alta bataljon mot tyskerne», utgitt i 1945, skrev Dahl at tyskerne i ettertid skal ha meddelt verden at Alta bataljon var en «eliteavdeling som bestod av kadetter og befalselever», og at «dette skulle være forklaringen på at den klarte å drive dem ustanselig tilbake, inntil de i juni 1940 sto med ryggen mot veggen oppe ved Bjørnefjell på svenskegrensen».

Mitraljøselag i kamp

Ingvald Heitmann var blant dem som kjempet i første linje, med mitraljøsen klar.

Han forteller at fiendens kuler nærmest pisket rundt ørene på dem, mens bombenedslagene drønnet rundt dem. Det er nesten ikke til å tro at bataljonen drev de tyske elitestyrkene til general Eduard Dietl ut av Narvik, opp mot Bjørnhaugen og låste styrkene inne i en kile mot Sverige.

Ingvald mener Alta bataljon besto av rundt 800 stykker. Da de allierte kapitulerte og ordren om tilbaketrekking ble gitt, var det totalt sju falne og 84 sårede. Et bemerkelsesverdig lavt tall, styrkeforholdene tatt i betraktning.

General Dietl uttalte etter slaget, at hadde ikke de allierte kapitulert som følge av det tyske angrepet mot Frankrike, ville de tyske elitestrykene i løpet av et par døgns tid måttet krysse grensa til Sverige og søke om internering i nøyralt land. Etter en knusende overlegen seier mot tyskerne, fikk Alta bataljon beskjed om å trekke seg tilbake.

– Ja, så ble det slutt på krigen for vår del og vi marsjerte de sju milene tilbake til Grovfjord, der vi ble tatt ombord i båt og ført hjem igjen, husker Ingvald. Som etter krigen arbeidet for det meste som bygningsarbeider og i steinberget, slik det var vanlig på slutten av 40-tallet og utover mot den nye tid.

Mye uro i verden

Ingvalds sønn Åge Heitmann er med oss når vi besøker Ingvald på Kåfjord sykehjem. Der har Ingvald et stort flott rom med fin utsikt. Et lite kaffebord, en godstol og flere gjestestoler foran TV-en. Åge forteller at han var to år da faren dro i krigen, så akkurat det husker han ikke så mye av.

– Jeg var seks år da de brente husene og jeg husker at jeg og Jan Lampe sto på det vi kaller for Silobakken i Eiby da de første husene til Mosesen og Isaksen ble stukket i brann, forteller Åge. Familien ble evakuert til Vesterålen først og deretter gikk turen til Seljord i Telemark, forteller Åge. Han husker også en episode med tyskernes schäferhunder, de som var vakthunder ved Øvre Alta Skole, skolen som ble brukt som lasarett.

– To av disse beistene hadde kommet seg løs og jagde sauer på et jorde der nede, og hundene slet sauene til lørve, sier Åge.

Frykter for ny krig

Hva tenker så 97-årige Ingvald Heitmann om situasjonen i verden i dag, en mann som har opplevd krigens redsler på nært hold, som var nødt til å peke mitraljøsen mot fienden?

– Jeg frykter ny krig i verden. Det er mye uro over alt og jeg frykter at ungene som fødes i dag skal bli framtidas kanonføde, dessverre, sier han bekymret. Sukker litt oppgitt og refererer til hendelser ute i verden hvor det stadig utkjempes en rekke kriger.

– I dag er det vanskelig å tro på noe som helst, det er revolusjoner og uroligheter over alt og selv om krigen egentlig tok slutt i 1945, så har det vært krig hele tiden etterpå, ett eller annet sted så mange føler seg dessverre utrygge i en urolig verden, sier den 97 år gamle veteranen.

– Har du fått noen medaljer for innsatsen din?

– Nei, medaljer gjør jeg ikke noe med, men jeg fikk diplom fra Kong Haakon. Den ligger der hjemme et sted, sier Ingvald, med henvisning til hjemplassen i Eiby.

I år har det blitt avgjort at de gjenlevende veteranene fra Alta bataljon skal hedres med en minnemedalje. Denne seremonien vil finne sted 8. mai, ved Alta rådhus.