– Mange vet, men tør ikke si noe

– For å redde et barn fra vold eller overgrep må man tørre å tråkke noen på tærne.

GOD RESPONS: Grete Rugland fra Veiledningssenteret for pårørende i Nord-Norge er glad for at så mange ville få med seg "Se meg"-konferansen. Foto: Magne Ek

nyheter

Det sier Grete Rugland, daglig leder for Veiledningssenteret i Nord-Norge, som i forrige uke arrangerte en stor konferanse om vold mot barn i Alta, sammen med Alta krise- og incestsenter.

Tørre se mer

Hovedtrekkplasteret under konferansen var Ada Sofie Austegard, som mistet datteren sin i Baneheia-drapene. Foran 300 tilhørere sa hun at alle som jobber med barn må tørre å tenke det verste: At barnet du har foran deg kan være utsatt for vold eller seksuelle overgrep.

– Mitt ønske er at alle vi som jobber med barn etter foredraget skal tenke oss om en gang til. At vi skal tørre å være enda tøffere, tørre å se mer og tørre å gjøre mer enn vi gjorde sist, sier Rugland.

Hvordan pakke det inn?

Rugland er enig med Austegard i at det ofte er de voksne som synes det er vanskelig å snakke om vold og seksuelle overgrep overfor barn.

– Vi ser det også når vi skal ut i skolene og snakke om rusmisbruk, og krise- og incestsenteret ser det også når de ber om å få komme til skoler og snakke med barna: de voksne lurer straks på hvordan vi skal presentere det, underforstått hvordan vi skal pakke det inn, sier Rugland.

Verste er fortielsen

Personlig mener hun det ikke er noen grunn til å pakke inn budskapet.

– For de barna som er utsatt for vold eller seksuelle overgrep er det ingen ting du sier som kan gjøre det verre. Det verste for dem er fortielsen, påpeker hun.

– Kan det virke forløsende for disse barna at noen faktisk kommer og setter ord på det? At de føler at det ikke bare gjelder dem?

– Ja, absolutt. En som har hatt foreldre som har ruset seg, sa en gang at den beste læreren hans ikke var hun som sa «god jul» til han, men den læreren som sa: «jeg vet at det kan bli en tøff jul, men du kan ringe meg når du vil. Jeg er der om du trenger meg».

Vil bli sett

Hun sier at de barna som lever med dette bare ønsker å bli sett.

– Mange lurer på hvorfor ikke de voksne ser hva som skjer, til tross for at de har lagt ut mange ledetråder. En som nå er voksen fortalte under et foredrag for et par år siden at en lærer hadde ringt han tjue år etterpå og bedt om unnskyldning. Hun hadde hele tiden hadde visst hva som hadde foregått, uten å gjøre noe. Det er dette jeg håper at konferansen skal bidra til å unngå. At vi vet, men ikke gjør noe.

– Dyr har bedre rettssikkerhet

– Er barns rettsikkerhet god nok i Norge?

– Det var en gang en dame som sa at dyr har bedre rettsikkerhet enn barn i Norge. Hun trakk frem at dersom hun vanskjøtter hestene sine, så får hun bot, kanskje fengsel og blir fradømt retten til å ha dyr. «Men hva skjer om jeg er en dårlig mor», spurte hun. Jeg mener ikke at vi ikke skal ta godt vare på dyra våre, men det er noe som skurrer. Når folk vegrer seg for å melde i fra ved mistanke om vold eller overgrep mot barn, fordi de er redde for at den voksne skal bli urettmessig hengt ut, så sier man indirekte at den voksnes rettsikkerhet er større enn barnets, kommenterer Rugland.

Ut av komfortsonen

Ada Sofie Austegard mener at politiet i Norge bør ut å snakke med barna om at det er ulovlig for voksne å utøve vold mot barn. At de bør tørre å si til barna at voksne ikke har lov å ta dem på tissen. Grete Rugland er enig.

– Det er lettere å snakke om trafikksikkerhet, narkotikabruk og skadene ved å drikke alkohol, men samtidig bør politiet våge å komme utenfor komfortsonen og snakke med barna også om disse tingene.