For 12 år siden ble «Ann» utsatt for grove beskyldninger på Jansnes. Brevet med unnskyldninger fra ledelsen ble deretter holdt tilbake av klinikksjefen.

– Det var bare helt surrealistisk, sier kvinnen i dag.

Ikke ute etter hevn

– Jeg har etablert meg på et nytt sted, men «alle» i bygda vil skjønne hvem jeg er. I mitt nye nærmiljø ønsker jeg ikke å bli den alle forbinder med denne saken. Den har tappet meg for krefter i 12 år. Da et kopi av hovedbrevet kom meg uventet i hende i 2013, kunne jeg nesten ikke tro det, sier hun. Med dette fattet jeg også mot, sier kvinnen. Nå trengte jeg ikke lengere å frykte at jeg ikke skulle bli trodd. Nå vil jeg bare leve. Jeg er ikke ute etter hevn, men ute etter å bli fri. De som gjorde dette mot meg, bør erkjenne hva de faktisk har gjort, og stå for det, sier kvinnen til Altaposten.

Lik bil

Den vonde saken startet i 2003, da kvinnen jobbet ved den psykiatriske døgnenheten Jansnes i Talvik. En dag ble den unge kvinnen kalt inn på teppet til avdelingslederen.

– Her ble jeg fortalt at verneombudet ved Jansnes over tid hadde observert at en mannlig beboer til stadighet kjørte hjem til min adresse og at bilen hans ofte sto parkert der natten over. Verneombudet hadde heldigvis klart å notere seg bokstavene og de første sifrene i registreringsnummeret, samt at hun kjente igjen håret «hans», forteller kvinnen, som sier at dette var årsaken til at beskyldningen ble ryddet av veien.

– Til alt hell kunne da avdelingslederen raskt konstatere at det var meg, i min bil som var blitt observert. Bilen jeg disponerte på dette tidspunktet var nærmest identisk med beboerens bil, og noe likt hår hadde vi også, men heldigvis kunne skiltnummeret avfeie enhver tvil, sier «Ann», som ble fullstendig satt ut inne på kontoret til sin overordnede.

– Situasjonen var ekstremt vemmelig. Jeg husker at jeg strigråt og skalv inni meg inne på kontoret til min avdelingsleder. Mistankene mot meg var så grove. Observasjonene var gjort over flere måneder informerte avdelingslederen meg om.

For lite huslig

Da «misforståelsen» var «ryddet opp i», skal avdelingslederen ifølge kvinnen ha virket brydd og utilpass, før hun plutselig skal ha utbrutt:

«Men det har forresten kommet inn andre klager på deg. Du drar for mye på turer med beboerne, og det sies at du tilbringer mye fritid med nevnte mannlige beboer, og bidrar for lite med huslige gjøremål».

– Jeg hadde akkurat hentet meg noe inn og så kom dette.

Det føltes bare helt uvirkelig.

Surrealistisk

I etterkant forundrer det kvinnen hvorfor disse «tilleggsklagene» ikke var blitt tatt opp med henne tidligere.

– Dersom det for eksempel skulle medføre riktighet, at jeg tilbrakte fritid eller upassende kontakt med en beboer, var jo det noe som umiddelbart skulle blitt sjekket ut og stanset av avdelingslederen, sier hun og legger oppgitt til:

– Hendelsene og anklagene opplevdes overveldende. Det var helt surrealistisk å se seg selv i denne situasjonen.

Ikke perfekt ansatt

«Ann» sier at hun på ingen måte så seg selv som en perfekt og feilfri ansatt.

– Men om jeg skulle tas, så måtte det jo være for noe med rot i virkeligheten.

– Kjente du deg igjen i noen av disse beskyldningene?

– Både ja, og nei. Det er sant at jeg med glede dro mye på ulike turer med beboerne. Mange ville dra på tur. Det er jo et friskhetstegn og også et viktig mål for mange beboere. Å mestre livet og ulike aktiviteter på utsiden av institusjonen. Livslyst og motivasjon til livet er noe naturen og naturopplevelser kan bidra til å fremkalle. Institusjonens beliggenhet mellom fjell og fjord er jo slik sett ideel, sier «Ann».

Dro ofte på turer

Hun forteller at det var en av beboerne som lærte henne med båten, båtmotoren og juksefiske.

– Det ble flotte turer på fjorden, og jeg er takknemlig for at han delte av sin kunnskap. Hvordan noen kunne oppleve turer og bruk av naturen som galt, er utenfor min forstand. Og at min avdelingsleder formidlet dette videre til meg, som en seriøs klage, forundrer meg også. Det var jo en viktig del av jobben å bidra til aktivitet, sosialt samvær og trivselsskapende aktiviteter. Turer til Tyristua med utegudstjenesete, eller dagsturer med grilling og spill på hytta og kaffekos i solveggen. Men svaret er kort og godt «ja», jeg dro ofte med beboere på turer og bilen/scooteren/sleden, eller båten kunne være fylt til randen, sier hun.

– Tilbrakte du mye fritid med den mannlige beboeren?

– I Talvik var det ulike aktiviteter, som var åpen for alle som ønsket. Trimmen var tidvis vel så mye latter som trening, og det stiltes ingen krav for å delta. Jeg anså dette tilbudet som naturlig å presentere for beboerne. En perfekt blanding av både fysisk og psykisk helse, sier kvinnen som forteller at hun de første gangene hentet beboeren ved institusjonen, og skysset han tilbake etter trening.

– Siden avtalte jeg å møte han ved inngangen og gikk da inn sammen med han. Etter kort tid mestret han dette selv eller kom sammen med annet personale. Skulle det ut fra dette kunne påstås at  jeg «tilbrakte mye fritid» med beboeren, synes jeg det er helt urimelig. Ja, ondsinnet og direkte løgn, sier «Ann».

– Kunne du ha gjort noe annerledes for å ha forhindret noen av mistankene?

– Ja, i etterpå klokskap tenker jeg at jeg skulle avklart med miljøkontaktene til beboeren ved institusjonen at det var ok at jeg skysset beboer til og fra trening utenfor arbeidstid. Men ut over det, å skjerme seg fra direkte usannheter og løgn vet jeg ikke hvordan man skal forhindre. Jeg følte at «bygdetrollet» hadde åpenbart seg for meg, sier «Ann», som aldri mer deltok på treningen etter dette. Selv om dette var noe hun med glede hadde deltatt på i årevis.

– Påstandene og mistankene mot meg som jeg var blitt gjort kjent med, ble for mye for meg.

«Ikke skjem dem bort»

«Ann» sier at hun ikke kjente seg igjen i påstandene om at hun skulle ha bidratt lite med huslige sysler.

– Jeg hadde sikkert et forbedringspotensial. Men jeg har aldri tvilt på min prioritering. Beboernes behov og ønsker kommer i første rekke, fremfor dukskift, et strøkent lintøyrom eller mitt eget strikketøy. Avdelingslederen påsto at «flere» og «ganske mange» hadde kommet med klager på dette. Men jeg fikk ikke vite hvem og jeg spurte ikke heller. Jeg var helt satt ut, medgir kvinnen, som minnes at hun av og til fikk beskjed om ikke å skjemme bort beboerne, når hun eksempelvis leste høyt for dem.

Trakk seg tilbake

Å gå rundt å ikke vite hvem og hvor mange som hadde framsatt klager på henne ble en stor belastning. Det neste året gikk den unge ansatte fra å være en utadvent og glad person, til å bli stille og holde seg mer for seg selv.

– Jeg trakk meg unna kolleger, bort fra min barndomsbygd, distanserte meg fra mitt arbeid som jeg egentlig var svært glad i, sluttet på treningen, sluttet i den aktuelle avdelingen, sluttet å gå miljøvakter, og gikk etterhvert bare nattevakter. Mitt liv og hverdag var ikke til å kjenne igjen, sier kvinnen, som til slutt var så nedkjørt at hun ble sykemeldt.

– Og dette skjedde ved en institusjon som har som mål og fremme psykisk helse og som er utropt til fyrtårnsbedrift, sier hun ironisk.

Oppklaringsmøte

Da «Ann» ble sykemeldt begynte hun å gå i samtaler med sosionom.

– Sosionomen mente det var viktig å få i stand et møte mellom institusjonen og meg, og slik ble det. Klinikksjefen i det som het Helse Finnmark den gang, hadde kontor vegg i vegg med sosionomen og hun ble orientert om min situasjon og var enig i at det skulle avholdes et oppklaringsmøte. På dette møtet kunne avdelingslederen fortelle at det bare var to ansatte som hadde kommet med klager på meg, sier kvinnen, som ble svært sjokkert over opplysningene.

– Det hadde jo tynget meg enormt å gå rundt i et helt år å tro at flere stod bak påstandene. Da hun ble konfrontert med dette, sa hun at hun ikke kunne huske å ha sagt at det var flere. Siden det bare var avdelingsledere og meg tilstede på hennes kontor ved Jansnes da jeg ble konfrontert første gang, er det dessverre ingen som kan bekrefte hva som faktisk ble sagt. Men det var en vesentlig forskjell. To kunne jeg jo leve med, og lett resonnere meg frem til hvem det kunne være, sier kvinnen.

Brevene som oppreisning

På møtet ble det ifølge «Ann» blant annet enighet om at det umiddelbart skulle kreves en beklagelse fra verneombudet, for hva hun hadde utsatt kvinnen for. Cirka en måned senere mottok «Ann» en beklagelse, undertegnet av sjefssykepleier og avdelingsleder. Men ingen fra verneombudet. – Dette ble fulgt opp og jeg fikk etterhvert en egen tynn beklagelse fra verneombudet, forteller Ann», som nå hadde to dokumenter som avkreftet at hun skulle ha hatt et forhold til den mannlige pasienten.

– Brevene skulle være min oppreisning, et mentalt plaster som skulle bidra til at jeg skulle komme meg tilbake. Brevene skulle representere en avslutning på en tid med usannheter og grove krenkelser. Jeg ville leve, gjenoppta mål og drømmer, gjenvinne min integritet, verdighet og selvfølelse. Med brevene hadde jeg et skriftlig dokument som tilbakeviste den alvorligste beskyldningen: At jeg hadde et forhold til en beboer. De andre beskyldningene måtte jeg nok trolig bare leve med.

VIKTIGE BREV: "Ann" ga fra seg brevene som beviste hennes uskyld til tidligere klinikksjef og fikk dem ikke tilbake fra Finnmarkssykehuset før over 10 år senere.

Nå skjedde det imidlertid noe som skulle føre til år med traumer og fortvilelse for den unge ansatte.

– Brevene ble underslått av daværende klinikksjef i Helse Finnmark. Hun sa hun ville låne dokumentene, fordi hun ønsket å hjelpe og rydde opp i dette. Det fremkom nemlig andre svært kritikkverdige forhold i begge brevene, eksempelvis at den mannlige beboerens navn var blottlagt, stikk i strid med taushetsplikt og pasientvern, sier «Ann», som troskyldig lånte klinikksjefen brevene.

– Jeg stolte på henne.

Følte seg dum

Etter dette skal det ifølge den tidligere ansatte ha vært umulig å få tak i klinikklederen.

– Hun var ikke å nå på telefon, og fulgte ikke opp lovnadene om at «dette skal det ryddes opp i, og slikt skal ikke forekomme», som hun hadde sagt. Avtalen var at hun skulle kontakte meg straks hun hadde fått klarhet i saken. Noe hun skulle få ved å kontakte de undertegnede i brevene, altså ledelsen ved Jansnes, hevder kvinnen, som angrer på at hun var så godtroende.

– Jeg følte meg både ydmyket og dum, ettersom at det var originalbrevene jeg hadde gitt fra meg. Jeg hadde «gått fem på», sier kvinnen, som satt tilbake uten kopier og dermed bevisene som bekreftet hennes uskyld.

Alene og maktesløs

«Ann» sier at hun satt igjen med en lammende avmaktsfølelse da hun hadde gitt fra seg brevene.

– Ettersom den tidligere klinikksjefen karakteriserte det som skjedde med meg som «svært alvorlig, uverdig, mobbing, trakassering osv», så undrer det meg hvordan hun vil beskrive hva hun gjorde, sier kvinnen, som mener at dette står for henne som det verste med hele saken.

– Det var et overgrep. Et misbruk av tillit, makt og posisjon. Hun var ingen hvem som helst, hun var sjef, sier kvinnen.

– Og verneombudet, som ideelt sett skulle beskytte meg og være den jeg skulle gå til i en vanskelig situasjon, var jo den samme som hadde spionert på meg. Jeg følte meg fullstendig alene, maktesløs og overkjørt.

Følte skam

«Ann» sier at hun ble frarådet å snakke med for mange om hendelsen.

– Dette ble begrunnet med at det skulle være til mitt beste. Sannheten er vel snarere at de ville skjerme seg selv. Selv ble jeg sittende igjen med en følelse av skam og tap. Det var som å gå med en tung stein i magen. Og rådet ble gitt av helsepersonell i psykiatrien. Når ble det en anerkjent metode å tie i hjel et traume, spør hun.

I mange år etterpå har kvinnen holdt historien tett til brystet. Bygda si sluttet hun nesten å besøke.

– Frykten for ikke å bli trodd har holdt meg tilbake fra å fortelle, og jeg delte dermed historien med svært få. Det ble for vanskelig og komplisert å svare ærlig. Lille meg mot et stort helsevesen med selveste klinikksjefen i spissen. Hvem ville trodd meg uten brevene som dokumentasjon, spør «Ann», som følte hun var på vei tilbake til et normalt liv da brevene ble borte.

– Jeg hadde troen på en løsning. Især da daværende klinikksjef engasjerte seg i saken. Jeg så for meg rettferdighet, oppreisning og en verdig avslutning. Det var jo det hun formidlet. At hun unnlot å følge opp sine lovnader, var mildt sagt et sjokk, sier hun.

Gikk i kjelleren

Desillusjonert og ribbet for sine vitnesbyrd om at hun var uskyldig, gikk den unge kvinnen en tung tid i møte.

– Noen dager var bare helt ubeskrivelig dystre. Jeg hadde på et tidspunkt nok med å eksistere, og hadde verken kunnskaper, krefter eller forutsetninger til å ta opp kampen. Jeg var sykemeldt og tanken på å gå tilbake til min tidligere arbeidsplass, var nå fullstendig utenkelig, sier kvinnen og legger til:

– Det er vemodig å erkjenne at dette har fått store konsekvenser for meg både personlig, økonomisk og karrieremessig, og jeg kan ikke se det annerledes enn at jeg ble ofret. Systemet og strukturen kunne bestå, og det er ikke kjent for meg at det fikk konsekvenser for noen, i forhold til verv eller posisjoner. En lederstilling, et verneombudsverv, er posisjoner som skal utøves og ivaretas profesjonelt og lovmessig, og ikke påvirkes av private forhold og faktorer. Slike posisjoner fordrer også at vedkommende evner å forvalte gode etiske avgjørelser og dilemmaer. Å løse en konflikt er noe ganske annet enn å trenere og kvele den, sier «Ann».

Ba om brevene på nytt

I 2013 kom vendepunktet. Da fikk nemlig kvinnen tak i brevet, der ledelsen ber henne om unnskyldning. Med kopi av brevet i hånden valgte hun å kontakte den tidligere klinikksjefen per brev, hvor hun bad om å få sine brev returnert, samt en forklaring på hvorfor disse ikke var returnert henne tidligere.

– Jeg gjorde ikke den tidligere klinikksjefen oppmerksom på at jeg nå satt med en kopi. Hun svarte kort på henvendelsen, men vedkjente seg ikke å ha lånt noen brev. Jeg fikk heller ikke originalbrevet tilbake, ei heller noen forklaring. Hvilke motiver den tidligere klinikksjefen hadde for for ikke følge opp sine lovnader vet jeg ikke. Men jeg vil uansett påstå at det hun valgte å gjøre var ulovlig, eller i beste fall «bare» et grovt brudd på gode og veiledende yrkesetiske prinsipper, sier kvinnen.

– Hva vil du oppnå med å gå ut med din historie?

– Jeg ønsker å leve videre med dette i bagasjen, som en anvendelig livskunnskap på veien videre. Eventuelt avlive gamle spekulasjoner og rykter. Da jeg mistet brevene som dokumenterte at jeg var uskyldig, hadde jeg heller ikke noe å vise til. Jeg ble aldri å forsvare meg, den gang. Jeg håper at jeg nå skal klare å forsone meg med hva jeg ble utsatt for. At jeg ikke har tatt til ordet tidligere har på et vis beskyttet de involverte, men nå har de vært beskyttet lenge nok. Vi må alle stå for, og selv ta ansvar for våre handlinger. For over 10 år tilbake gikk de uanfektet videre med sine liv og karrierer, mens jeg fikk bære konsekvensene av det de hadde gjort, sier hun.

Vil se fremover

«Ann» sier at hun fra faglig hold har blitt rådet både til å politianmelde saken og til å gå til media.

– Når jeg nå oppsøker media er det med blandene følelser. Jeg har forsøkt å kvitte meg med spøkelset på ulikt vis, men minnene omkring hendelsene har vært som en vond følelsesmessig bomerang, de kommer stadig tilbake med varierende styrke. Det har tatt enormt med krefter og vært en tidstyv i livet, sier hun.

Nå vil hun bare se fremover.

– Jeg har så mye å være stolt og takknemlig for. Det dyrebareste er min familie. Mine kjære barn og min flotte mann, en fantastisk gjeng, sier «Ann», som legger til at familien trenger sin mamma fullt og helt.

– Våre barn har alle til dels alvorlige helsemessige utfordringer. Min tilstedeværelse er avgjørende, sier kvinnen, som til tross for sine traumatiske opplevelser tidlig i arbeidslivet, ikke har latt seg knekke. Kvinnen har både jobb og er aktiv på ulike felt.

– Jeg vil ikke at folk skal synes synd i meg. Jeg føler at jeg har blitt ofret, men jeg er likevel ikke et offer.

Savner Talvik

Ønsket er at hun skal klare å oppsøke hjembygda Talvik og være sammen med sine sambygdinger på en ubesværet måte.

– Med tiden er savnet etter hjembygda blitt stadig sterkere.  Det er der jeg har mine røtter, min familie og mange av mine tantebarn.  Til tross for mange ubesvarte spørsmål, har jeg kommet frem til at min fremtid og mitt liv er avhengig av mitt eget mot, ikke andres vilje eller uvilje til å rette opp. Nå er det vår, sol og påske, og aldri har det gledet meg mer, sier kvinnen og smiler.

FANT KOPIENE: Nåværende klinikksjef ved Finnmarkssykehuset, Inger Lise Balandin, har funnet kopiene, men ikke orginalbrevene som hennes forgjenger lånte hos den tidligere ansatte og aldri leverte tilbake. – Jeg må bare beklage overfor kvinnen at hun ikke har fått sine brev tidligere, sier Balandin. Foto: Arkivfoto.

Tidligere klinikksjef har ikke ønsket å kommentere saken, ei heller tidligere avdelingsleder. Kvinnen som jobbet som verneombud i 2003, sier imidlertid til Altaposten at hun angrer på at hun ikke ba den tidligere ansatte om unnskyldning ansikt til ansikt.

– Ting kunne vært gjort annerledes, og jeg kan godt be henne om unnskyldning hvis jeg ser henne i dag, kommenterer det tidligere verneombudet. Nåværende klinikksjef i Finnmarkssykehuset (tidligere Helse Finnmark), Inger Lise Balandin, er den som skaffet til veie kopier av brevene som tilhørte den tidligere ansatte, og ga dem til kvinnen i 2014. Hun beklager på vegne av Finnmarkssykehuset at kvinnen ikke har fått sine brev tilbake før.

– Samtidig kan ikke jeg svare for hva som skjedde før min tid, sier Balandin, som understreker at private brev ikke har noe i Finnmarkssykehusets arkiv å gjøre.

Denne reportasjen er bygget på intervjuer, brevveksling mellom den tidligere ansatte, tidligere leder i Helse Finnmark og nåværende klinikksjef, samt brev fra tidligere ledelse på Jansens, der de ber om unnskyldning for urettmessige beskyldninger mot den ansatte.  «Ann» velger å være anonym av hensyn til seg selv og sin familie.