I dag holdt lærerne Hansen og Karl Atle Johnsen ved Alta videregående skole debriefing med elevene etter den dramatiske skituren som skulle gått fra Suolovuopmi over Bæskades til Gargia. I stedet ble nødetatene involvert før de kom halvveis.
Må tåle kritikk
Hansen innledet med å gi beskjed om at det ikke er greit at elevene selv ringer politiet.
– Det skal ikke skje. Det er vår jobb å vurdere om vi er i nød, sa han.
Dette fikk jenta som ringte til å tørke tårer.
– Mulig dere ikke var i nød, men det var vi. Flere gråt, var redde og ropte på foreldrene sine i redsel. Vi følte absolutt at vi var i nød. Vi fikk i tillegg høre at lærerne ikke helt visste hvor vi var. Klart dette utløste følelsen av utrygghet. Flere i gruppa ba meg ringe umiddelbart, sa jenta underveis.
En forelder støttet jenta og irettesatte Hansen.
– Dere må ikke si at det en 16-åring gjorde var feil. Hvis ungene har følt at de er i nød, var det ikke dumt å ringe politiet. Det er det offentliges jobb å utrede om det faktisk er en nødsituasjon, mente kvinnen.
Og det var ikke det eneste elevene reagerte på.
– Vi har ikke fått noen opplæring i forkant av fjellturen. Hvordan bruke primus, hvordan få fyr når en gassboks blir kald, hvilke typer telt burde vi hatt, hvor varm sovepose var et krav, hvilke type klær var et minimum og så videre. Jeg er selv fra Lakselv og foreldrene mine var ikke her for å kontrollere hvilke klær jeg hadde og hvilket type utstyr jeg tok med. De visste ikke at jeg skulle på tur. En elev gikk i ei tynn turbukse og hadde heller ikke mer klær med seg. En annen hadde kun skisko med og gikk i disse hele dagen, sier førsteklasseelev Lone Amundsen.
Tøff tur i fem timer
Fire foreldre dukket opp på møtet som ble avviklet i Finnmarkshallen.
– Vi hørte om møtet helt tilfeldig. Var det virkelig ikke meningen at noen foreldre skulle være med, spurte en forelder.
Skituren ble avbrutt omtrent halvveis tidlig på kvelden tirsdag. Da hadde klassen slått leir, etablert teltleir, men slet med å få varme i teltene. Noen beskriver at temperaturen ute ramlet fra rundt minus fem til minus 25 på under 10 minutter da tåke kom sigende.
I stedet for å gå omlag 15 kilometer tilbake til Suolovuopmi, bestemte lærerne seg for å ta raskeste vei mot Rv93. En seks kilometer lang tur direkte mot Autsi. I tåke, kulde og minimal sikt tok turen fem timer.
– Jeg var lilla i ansiktet og frøs forferdelig. Samtidig synes jeg ikke lærerne fortjener all kjeft for alt. Jeg følte at de hadde kontroll. Alle må se på hvilket utstyr og bekledning de tok med på turen. Teltet vårt var så lite at jeg måtte skifte klær utendørs. Selv spiste jeg ingenting de siste åtte timene. Maten var frosset, vannet likeså, sier Oda Johnsen.
Fikk helsesjekk
Politiet ble kontaktet klokken 22.40 av ei mor som hadde fått telefon fra sitt barn. Senere; da gruppen kom til RV93 sto ambulanse og foreldre og ventet. Noen var ikke hjemme før 02.30 på natten.
– Jeg er glad vi ringte og ba om hjelp. Ellers hadde verken transport eller mulighet for en helsesjekk i ambulansen vært på plass, sa ei jente som var nedkjølt og hadde lettere frostskader.
– Vi ville selv ordnet med transport hjem. Trolig en buss, sa lærer Johnsen til dette.
