– I stedet for henleggelse kunne kanskje saken endt med at sjåføren ville blitt straffet med et forelegg etter vegtrafikklovens paragraf 3, om uaktsom kjøring. Om dette hadde endret noe for forsikringsutbetalingene til Knutsen vet jeg ikke, sier Daae, som må lese seg opp på alle dokumentene etter ulykken, før han kan uttale seg om saken.

– Det er lenge siden og jeg husker ikke saken i det hele tatt. Ut av det jeg har lest om den i avisa, så er det en veldig trist og tragisk sak, sier han.

Kodet som uhell

Politimesteren i Vest-Finnmark satt som påtaleleder i 1994, da Roar Knutsen fra Alta ble utsatt for en trafikkulykke i Suoluvuopmi 18. desember 1994. I november 1995 henla Daae saken. Ulykka påførte Knutsen så store skader at han fortsatt er hundre prosent arbeidsufør og sliter med store smerter. Roar Knutsen har vært misfornøyd med politiets etterforskning og til Altaposten innrømmer politimester Daae at han trolig ville handlet annerledes i dag, enn han gjorde som nyutdannet politijurist i 1994.

– Jeg ville nok ikke latt saken ligge så lenge før jeg tok tak i den. Samtidig var saken kodet som et trafikkuhell, noe som trolig gjorde at saker som vold og narkotikasaker fikk høyere prioritet, forklarer Daae, som mener saken burde hatt koden «ulykke med personskade».

– Jeg finner heller ikke en eneste legeerklæring i dokumentene. Det ville jeg bedt om i dag, sier Daae.

Før AMK

Politiet rykket ut fra Kautokeino lensmannskontor natt til 18. desember 1994. Han brukte 1,5 timer til Suoluvuopmi.

– Dette var i tida før man hadde fått AMK, og jeg antar at betjenten hadde beredskapsvakt og lå hjemme og sov da han ble varslet. Samtidig har han tatt en ekstra telefon til fjellstua. Han stolte visst ikke på politivakta. Men det tar sin tid å komme seg ned på vinterstid, mener Daae.

Ville avhørt flere

Han er mer kritisk til at politiet ikke tok mer enn to korte avhør på stedet. Ett av sjåføren som kjørte på Roar Knutsen, samt sjåføren på Knutsens bil, Ove Pedersen. Knutsen og fem venner hadde punktert etter at de kom ned fra Kautokeino. Det var da ungdommene skulle forsøke å stanse biler for å få lånt en jekk at ulykka skjedde, idet en bil med to unge menn kom kjørende fra Alta og kjørte på Knutsen, som stod midt i veibanen.

– Jeg ville nok forsøkt å få tatt avhør av flere av de som var på stedet, og iallefall han som var passasjer i ulykkesbilen.

– I politirapporten fra 1994 står det at ungdommene i Knutsens bil var for fulle til at man fant det hensiktmessig å å avhøre dem. Var dette noe man visste eller antok? Er det ikke nærliggende å tro at noen av dem iallefall klokka seks på morgenen var edrue nok til å si noe som kunne kaste lys over hendelsen?

– Ja, det er nærliggende å tenke seg at noen av disse kunne si noe. Erfaringsmessig viser det seg at jenter gjerne ikke er like fulle som gutter, sier Daae.

Glatt og sprengkulde?

Han innrømmer også at hastighetsberegning på stedet burde vært forsøkt målt, men sier samtidig at det i politirapporten fra Tronbøl konkluderes med at det ikke var noen bremsespor på stedet og at man ikke visste hvor Roar Knutsen befant seg da han ble truffet.

– Dersom man hadde spurt vitnene på stedet om de kunne peke ut hvor på veien Knutsen stod, kunne man ikke da klart å finne det ut?

– Jo, det er klart at hadde man spurt flere av vitnene på stedet kunne man nok klart det, erkjenner Daae, som også stusser på at Tronbøl beskrev veibanen som glatt, samtidig som det var 20 minus ute.

Daae sier videre at han forstår at det kan ha vært vanskelig å få øye på Roar Knutsen i veibanen.

– Det var mørkt og han hadde ikke refleks.

Tettere dialog i dag

– Er det vanlig at man gjør rekonstruksjoner og beregner bremselengde med tanke på å finne ut hastighet?

– I dag ville trolig ulykkesteamet til statens vegvesen blitt koblet inn.

– Ove Pedersen ble avhørt to måneder etter ulykken på Alta lensmannskontor. Er ikke dette for lang tid?

– To måneder er vel innenfor rammen av hva som er akseptabelt, men det er helt klart at jo raskere man avhører, dess bedre er det. Dette er noe vi etterstreber i dag. En annen ting er at man i 1994 ikke hadde den samme tette dialogen mellom etterforsker og jurist som man har i dag.

Føler seg bedre

Roar Knutsen er glad for at politimesteren tar selvkritikk.

– Det føles litt bedre nå, sier Knutsen til Altaposten.