Det var i 1989, før St. Hans, at jeg og mine to kompiser Trond Harald Parken og Per Øyvind Mikkelsen dro til Sandia for å prøve lakselykken.

Vi stoppet i Sennabukta, som ligger ovenfor Mikkeli. Per Øyvind mente det var en lur plass på stort vann. Han hadde rett i det, for etter bare noen få kast satt sluken liksom fast i bunnen. Jeg prøvde å ta i, og da livnet det til.

Laksen startet nedover, og på få sekunder var snella tom. Trond Harald måtte slippe båten etter laksen og på kort tid var vi nede på Dango. Det var så stort vann at det virket som laksen bare fløt med strømmen. Men plutselig var det bom stopp. Fisken stilte seg ved bunnen og rikket seg ikke.

Sekundene gikk i rekordfart og minutter ble fort til en time. Per Øyvind tok båtstaka og slo i elvebunnen. Da skvatt laksen til og raste nedover i full fart. Den var sjef med stor S gjennom hele temmingen. Vi hang kun på slep så godt vi kunne.

Neste stopp var kanten av Gilvo. I flomstor elv, var det en skremmende tanke å sette utfor fossen baklengs. Mens Per Øyvind manøvrerte båten midt ut i elva, «heiste» jeg laksen til overflata. Den var diger. Nå fikk Per Øyvind sjansen til å krøke fisken, men han bommet uheldigvis med noen centimeter. Det medførte at laksen fikk nye krefter og dermed satte den ned fossen.

«Nå bærer det utfor med oss», hoiet Per Øyvind. «Dette tør jeg ikke», ropte jeg tilbake og vurderte seriøst å kappe snøret.

Trond Harald rodde som en gal fremst i båten, mens Per Øyvind styrte med motoren så godt han kunne. På vei nedover slo vannet over motoren flere ganger og fylte mye vann inn i båten. Da vi endelig kom ned, mellom fossene, kom det en båt mot oss i god fart. Vi viftet dem til land. Det viste seg å være broren til Per Øyvind, Bjørn Roald og en kompis, som var på vei til Sandia.

Vi la båten til land og mente å ha funnet en god plass å lande laksen. Men vi oppdaget snart at vi lå uhøvelig til. Snøret nærmet seg motoren faretruende fort under inntemmingen. Jeg ga stanga til Bjørn Roald og løp bakerst i båten.

«Laksen løsnet», ropte plutselig Bjørn Roald.

«Ikke f... Denne laksen er min», ropte jeg tilbake.

Men der lå laksen helt fri i vannflata. Jeg strakk meg så langt jeg kunne og stakk handa ned i vannet med krøkeren jeg tilfeldigvis fant bakerst i båten. Og etter totalt to timers temming kunne endelig fisken slepes opp i båten.

«Oi, den er diger», kommenterte Bjørn Roald. Og det var den. Vi målte laksen til 126 centimeter.

På vei opp til Sandia igjen, stoppet vi på gården i Mikkeli hvor Osvald Møllenes fant frem vekta. Den viste ganske nøyaktig 24 kilo. Ett døgn senere ble den kontrollveid og da var vekta nede i 22,6 kilo etter å ha blitt bløgget og mistet både blod og annen fuktighet.

Med denne laksen vant jeg faktisk et tredøgnskort i Saarikoski gjennom Finnmark Dagblad. Den samme gjengen, pluss min far fikk dermed ny tur. Men jeg har aldri fått diger laks etter dette.

Fortalt til Rune Østlyngen