Det var første fiskeuka etter Sankthans i 1991 og jeg hadde besøk av Mike Fitzgerald senior og Mike junior fra USA. Også søskenbarnet mitt, båtmann Randulf Wisløff, var med. Allerede i det første døgnet landet senior en kjempelaks på 19,5 kilo i Barila. Men det var ikke denne fisken vi skulle snakke om etterpå.

Mike junior hadde ligget kreftsyk hjemme i USA i to år og mitt høyeste ønske var at han skulle få oppleve en skikkelig storlaks som oppmuntring og premie etter å ha overlevd sykdommen.

Vi dro fra Barila og videre opp til Sautso. Det var meningen at vi skulle fiske fra toppen ved Svartfossen. I en ustabil Lappi elvebåt på 4,5 fot vann var dette ikke enkelt. Junior fikk derfor beskjed om at dersom en fisk skulle bite på, måtte han stramme opp alt han var kar for. Å miste fisken nedfor stryket var ensbetydende med å miste den. Tidlig var det en fisk etter flua på brekket, men den tok ikke. Vi rodde derfor til land og byttet flue.

Dette var like etter utbyggingen og få ventet å få stor fisk i Sautso. Vi ble derfor helt forferdet da en kjempe steg opp av vannet og tok flua. Den løftet så mye vann da den steg opp at det virket som et digert bord kom opp fra dypet.

I forfjamselsen gjorde junior akkurat det han ikke skulle. Han ga fisken fire-fem meter line. Nok til at den snudde og startet nedstrøms. Over brekket. På et jafs forsvant 150-200 meter line. Vi rodde i land og for første og forhåpentlig siste gang røsket jeg stanga fra en fisker og hoppet på elva. Å fortsette utfor fossen i en Lappibåt var rene selvmordet for alle tre.

Junior og senior så bare at jeg forsvant, men klarte å følge stangtuppen som stakk opp. Jeg fløt på fiskevesten og klarte å klore tak i noen kvister som stakk ut fra land på nedsiden, der elva svinger 90 grader.

Prøv å se for dere dette synet:

Her sto jeg og temmet en gigantlaks, våt til skinnet og med bankende puls. Så kommer plutselig Randulf susende forbi i stor fart med full fres på motoren og propellen i lufta. Han var ikke vant med motoren, men hadde likevel startet etter for å hjelpe meg.

Jeg vurderte å hoppe ombord, men farta var for stor og et feilskjær ville sendt båt, utstyr og mannskap til bunns. Jeg lot det være og gledet meg over at fisken fortsatt var i den andre enden selv om snella nå var absolutt helt tømt for snor.

Like etter kom Randulf susende oppover igjen og jeg kom meg i land etter å ha fått feste i noen trær som hang utover den store elva. Jeg ga deretter stanga tilbake til Mike junior som hadde løpt nedover langs elvekanten og nå hadde tatt oss igjen. Vel ombord i båten skled vi etter laksen nedover mot Dørmenen. Vi klarte å sveive inn rundt 100 meter snøre da junior plutselig sa at noe hadde skjedd med fisken. Og ganske riktig. Laksen hadde gått til bunns og sinktippen hadde surret seg rundt noen steiner som det var nok akkurat der. Sekunder senere var fangsten vekk.

Vi kjørte ned til gården i Sautso hvor jeg fikk tørre klær og alle en cognac. Fisken glemmer vi aldri. Etterpå fikk vi vite at fiskevakt Osvald Møllenes så hele opptrinnet i kikkert. Han takserte fisken til rundt 25 kilo. Dermed står fortsatt seniors personlige rekord på 19,5 kilo og juniors på 15,5 kilo.