Det må ha vært 2.-3. juli, trolig i 2002 eller 2003 at jeg og Jann Heitmann som stakere for ALI, skulle hjelpe til under utlendingenes fiske i Altaelva.

Det var engelskmannen David Hoare som vi skulle ro for under fiske i Sandia. Vi ankom Sandiakoski og skulle fiske i ei elv med vannføring fem fot over normal sommervannstand. Etter å ha fisket lenge og vel, bar Hoare fast i en fisk ved ett-to tiden på natta. Dette er forresten en mann som kun fisker med ei flue; «Sunray shadow». Han setter den på når han kommer til Altaelva, og klipper den samme flua av når han reiser fra Alta. Slik har det vært i årevis.

Vel, nok om det.

Fisken tok hardt og hoppet høyt i lufta før den gikk rundt en stein, låste fast kastelina og ble stående på bunnen. Hoare lirket og lurte med stangtuppen, men lina ville ikke løsne. Han ba meg ta tak i snora og dra til. Jeg tok i med skikkelig handmakt og plutselig var den løs. Nå startet fisken rundt neste stein før den til slutt tente turboen og raste nedover elva. På et øyeblikk var vi nede ved Sennabukta. Det var sjanseløst å holde tritt bare med årene, så vi rygget etter med motoren for å holde følge. I Sennabukta stoppet den bare så vidt, før den fortsatte med klampen i bånn nedover. Laksen raste forbi Mikkeli i en forferdelig fart nedover til Hesja. Her stoppet den endelig. Det hadde nå gått 45 minutter og vi begynte å bli ganske møre alle mann.

Tormod Mosesen passerte like etter og ettersom vi bare hadde laksetailer i båten vår, fikk vi låne en skikkelig krøker hos han. Jann var like etterpå i posisjon til å krøke fisken og ba meg sende krøkeren bakover. Jeg fossrodde noen tak for å holde båten på plassen, slapp årene og sendte krøkeren bakover langs bunnen av båten. Stresset som jeg var, kastet jeg den bakover med kroken først og denne sto like etter et par centimeter inn i leggen til den engelske fiskeren.

«Sorry, sorry!!!» hylte jeg.

Men Hoare var full av adrenalin og merket knapt at blodet fosset ned langs leggen.

Med krøkeren stående i leggen, ble det ingen krøking. Fisken hadde hvilt nok og startet plutselig videre nedover. Neste stopp var Okley der den stilte seg like i nærheten av en stor fjellstein. Vi klarte å presse den unna steinen, med det resultatet at det fosset videre nedover til Dango.

På Dango lurte vi fisken inn i kjosen og klarte å holde den der før vi nesten mistet den ut etter 20 minutter. Men etter den siste kraftanstrengelsen var det også slutt. Fisken var nesten død etter å ha brent alt av krutt. Etter én time og 55 minutter løftet vi den i land.

En av David Ohares største drømmer var å havne i 50-pundsklubben. Spenningen var derfor stor da vi fant frem vekta. Ingen tvil om at denne rusken var i nærheten av den magiske vektgrensa. Vi løftet opp fisken og vekta viste 22,2 kilo. 48,95 pund...

Hoare var nedbrutt. En så fantasisk kamp, men likevel ett fattig pund for lite. Eller 550 gram som det er i vår måleenhet.

Nå skal det sies at Ohare landet en laks på 23 kilo noen år senere og dermed kvalifiserte seg for den eksklusive klubben.

Fortalt til Rune Østlyngen

¦ Olafs største laks veide 13 kilo og ble tatt på flue i 2003 i Åkergjerdet.