Mens vi venter på fiskekorttrekninga varmer vi opp med historier fra Altaelva. Denne gangen er det Trond Simensen som forteller om et laksedrama langt oppe i elva.

Jeg kunne godt fortalt historien om da jeg som roer for ALI måtte rygge ned Steinfossen med tre av fire laks vi fikk sammen med amerikanerne Mike Fitzgerald senior, som forøvrig døde i vinter, og datteren Molly på Steinfossnakken rett etter St. Hans i 2005. Men jeg synes hele opplevelsen under to julidøgn i 2004, da Bjørnar Bruer og jeg skulle ro for fiskere fra Finnmark Kontorservice som hadde døgn i Mikkeli, er mer spesiell.

Tidlig dro jeg, Bjørnar og nylig avdøde Ole Gudmestad, fra nevnte Mikkeli og videre opp til Sandiakoski for å prøve lykken der. Til historien hører det med at Ole i alle år var svært glad i Altaelva, men sterk som han var, ofte havnet bak årene mens andre fisket. Han var også kjent for å diske opp med herlige matretter ved elvekanten. Ole hadde likevel landet en del lakser, og var sånn sett ingen amatør. Og som en generell hedersmann en perfekt turkamerat for Bjørnar og meg.

Vel på plass, tok Ole min fluestang og slengte ut. Flua hadde knapt truffet vannflata før laksen kastet seg over den. Det ble øyeblikkelig ett av de villeste utrasene jeg noen gang har opplevd av en laks. På bare to-tre sekunder rant den over hele bassenget i Sandiakoski og virket fryktelig sterk og vill. Og mens jeg satt der ved årene og Ole kjempet med en stang som sto i stor bue mot vannflata, hørte jeg en merkelig «pjong-lyd». Straks etter landet bremseskruen fra fluesnella mellom beina mine. I denne sammenhengen var dette nesten det verste som kunne skje.

Jeg har aldri opplevd noe lignende verken før eller senere. Fra dette øyeblikket var all brems på snella borte, noe som naturlig nok gjorde muligheten for å berge fangsten noe begrenset, for å si det pent. Nå var gode råd dyre. For første og forhåpentlig siste gang røsket jeg stanga fra en fisker. Ole var nok forundret da jeg inspiserte redskapet mens laksen røsket og dro i den andre enden. Men det var ikke noe å gjøre. Bremsa var knust og Ole fikk stanga i retur. Mannen var sterk og vi satset derfor på en taktikk som er vanskelig, for ikke å si nesten umulig å lykkes med: Direkte temming ved å holde i snøret. Laksen var langt fra ferdigkjørt og ga oss en kamp slik bare de villeste laksene kan. Og etter noen nervepirrende minutter med tilhørende utras og luftige sprang fikk vi slått kleppen i laksen på rundt 10 kilo mens vi fortsatt satt i båten ute på elva.

Etterpå var vi bare nødt til å åpne snella for å finne årsaken til havariet. Overraskelsen var stor da den trekantede strammemutteren lå klyvd i tre deler inni snella. Også fjæra som styrer strammingen på bremsa, var delt i to. At alle de løse delene ikke bidro til å kile snella totalt, fremstår for meg som det store mirakelet. For det var i utgangspunktet ikke plass til løse deler inni snella. Men den gikk rundt lenge nok og Ole fikk styrt inn laksen slik at vi fikk landet den. Det ble forøvrig tatt fem eller seks lakser på disse to døgnene hvis jeg ikke husker helt feil.

Da denne historien ble presentert sist, var Tronds personlige rekord på 19 kilo ble tatt på flue i Kista ved tusenårsskiftet.

Historien ble trykket i Altaposten i samråd med Ole Gudmestads familie.

Fortalt til Rune Østlyngen

Les også om Clare de Burghs tre timer lange kamp med kjempelaksen.