Helg etter helg, år etter år, har håndballjenta varmet forventningsfullt opp til kamp sammen med lagvenninnene. Men når kampen starter, sitter hun som vanlig på benken. Helt til det gjenstår noen få minutter.
– Da får hun komme innpå. Som et slags alibi for at «alle» har fått spille, sier jentas mor, som ikke lenger orker å tie.
Oppriktig lei meg
Sist helg skjedde det samme igjen, og på vei hjem fra hallen satt mamma med klump i halsen på vegne av jenta si.
– Jeg var oppriktig lei meg, og tenkte slik jeg har gjort mange ganger: Jeg skulle ønske hun ville slutte! Men det vil hun ikke. Alle venninnene spiller håndball, og hun vil tross alt være en del av fellesskapet.
Får ikke utvikle seg
Kvinnen sier at selv når laget leder med mange mål, er terskelen høy for å sette hennes datter inn på banen.
– Da er det om å gjøre å vinne mest mulig, hevder hun og spør seg:
– Hvordan skal hun noensinne bli bedre og utvikle seg, når hun omtrent ikke får spilletid?
Bare fine ord
Av hensyn til datteren velger kvinnen å være anonym. Men hun mener det er på tide at noen sier fra om ukulturen, som hun mener eksisterer i mange klubber.
– Jeg registrerer at for mange trenere, til og med i aldersbestemt idrett der min datter spiller, er det viktigste av alt å vinne. Alle de fine ordene om idrettsglede og lagfølelse er visst bare ord, sier hun.
Ser ikke problemet
Hun får støtte fra en annen mor, som har ei jente på det samme laget.
– Dette skjer nok på flere lag, og treneren har massevis av unnskyldninger for hvorfor den og den ikke får spille. Ikke alle foreldre tør si i fra heller. De er kanskje redde for at deres barn skal få enda mindre spilletid, funderer mora, som sier foreldre til barn som spiller mye, ofte ikke ser problemstillinga.
På bekostning av hva?
Kvinnen sier at hun har forsøkt å ta det opp med sin datters trener, men har blitt møtt med at: «Ja, men alle ønsker å vinne».
– Men på bekostning av hva? Og hva er det en unge husker i ettertid? At man vant en kamp, eller at man faktisk fikk spille en kamp? Og får man nesten aldri spille, så er det iallefall noe som brenner seg fast, mener hun.
Finnes det regelverk?
Hun mener det er for personavhengig hvordan spilletida blir lagt opp.
– Det burde vært et overordnet skriftlig regelverk fra håndballforbundets side, som var godt forankret ned i klubbene, og som sier noe om hvilken målsetting man har med barneidretten. Slik det er nå, blir det altfor lett for treneren å avfeie en forelder som uttrykker bekymring eller misnøye, mener hun.
– Skryt av alle!
Begge håndballmammaene mener noe av problemet ligger i at lagene ofte trenes av foreldrene til de flinke spillerne.
– Og de glemmer seg tydeligvis helt bort, når det koker som mest og man er midt inne i en turnering, sier kvinnene som opplever at de flinke spillerne får masse skryt, oppmerksomhet og klapp på skuldra, mens deres døtre knapt blir sett på.
– Jeg hører aldri at treneren roser min datter. Derfor er det utrolig godt at vi har noen foreldre på laget som også henvender seg til min jente og gir henne oppmuntrende ord. Ellers hadde hun vært usynlig, sier den ene mora.
Påminner før turneringa
I helga går Altaturneringa i håndball for aldersbestemte av stabelen. Mora til den førstnevnte jenta, håper alle trenere leser denne artikkelen i forkant og tenker seg om.
– Vær bevisste, se alle og nevn alle med navn. Skryt av hele laget, og ikke bare de som scorer mål. For hva er viktigst? Å vinne mest mulig, eller å gi alle barna som deltar idrettsglede?
Heidi Løke var dårligst
Den andre mora minner om at Norges beste kvinnelige håndballspiller, Heidi Løke, holdt på å falle ut av håndballen som barn.
– Heidi Løke var dårligst på laget da hun begynte med handball, og ble etter eget utsagn «satt på ving hvor hun kunne gjøre minst skade». Hun begynte å bli god etter at treneren hadde sagt at hun var den som hadde hatt mest fremgang i løpet av sesongen, siterer mora fra Løkes egen bok.
– Vi må prøve å tenke gjennom hvilken opplevelse ungene sitter igjen med etter en kamp, og flere år etter at de har sluttet. Gi ros i stedet for ris. Da kommer utviklinga og idrettsgleden, peker håndballmammaen på.
Viktigste ikke å vinne
– Det viktigste i barneidretten er trygghet og trivsel, sier Mads Stian Hansen, trener i Alta IF og medlem i forbundsstyret i Norges håndballforbund.
Hansen sier til Altaposten at det ikke er lov å toppe lag på barneidrettsnivå.
– Retningslinjene til Norges håndballforbund er helt klare. Topping av lag skal ikke forekomme, sier han og legger til at holdninger i håndballen er noe håndballforbundet har hatt masse fokus på de siste årene.
– Trygghet, trivsel, mestring, begeistring og fair play er det som er viktig. Å vinne skal det ikke være fokus på i det hele tatt når det gjelder aldersgruppen 6-12 år, understreker Hansen.
– Hvordan forankres dette ned på klubb- og trenernivå?
– Klubbene skal etterleve disse retningslinjene, og dersom det ikke skjer, oppfordrer jeg foreldre til å snakke med treneren det gjelder. Og hjelper ikke det, må man gå til ledelsen i klubben, sier Hansen, som for de fleste voksne er mest kjent som kommunalleder for barn og unge i Alta kommune.
Ikke på minuttet
Håndballforbundet har ikke nedfelt hvor mange minutter den enkelte spiller skal få på banen.– Nei, dette forutsetter vi at den enkelte trener klarer å finne ut av, sier Hansen, som opplyser at konkurranseelementet kommer mer inn når ungene er fylt 13 år. Men verdier som mestring, trygghet og trivsel skal fortsatt gjelde.
– Er det noen krav til trenere på aldersbestemt nivå?
– Nei, det er ikke noe krav til kursing eller utdanning. Og det synes jeg ikke man kan ha heller. Dette er gjerne foreldre eller andre frivillige som stiller opp på dugnad. Skulle vi satt krav om kursing eller utdannelse, ville vi trolig mistet så mange at vi ikke kunne ha stilt tilstrekkelig med lag, mener Hansen, som minner om at det er mange flinke og flotte trenere der ute.
Glad for fokuset
Lederen i sportslig utvalg i BUL, Kari Mikkelsen, er glad for at foreldre tør ta opp problemstillinga.
– Dette er noe som skjer i alle klubber, og også vi kan bli bedre, fastslår Mikkelsen, som også er trener i klubben.
Fastsatt spilletid
Hun forteller at i BUL har man en sportsplan, der man blant annet har fokus på hva spillerne skal øve på og mestre når de er på de ulike alderstrinnene.
– Vi har også nedfelt at topping av lag ikke skal skje, og at alle spillerne skal ha lik spilletid. Dette er noe vi tar opp med trenerne før hver sesong, sier Mikkelsen.
– Følges dette opp av trenerne?
– Ja, det er mitt inntrykk, men samtidig er det vanskelig å ha fullstendig oversikt i en så stor klubb som BUL. Skjevfordeling av spilletid foregår sikkert hos oss også, erkjenner hun og legger til:
– Samtidig forstår jeg trenerne, som kanskje trener et 14-årslag, når de har en spiller som kommer på trening en dag i uka, når man har trening tre ganger i uka. Da er det kanskje vanskelig å innfri lik spilletid. Andre ganger kan det være avgjørelser som tas på benken, mellom spiller og trener, som foreldre ikke får med seg. Noen kan ha klaget over vondt i magen, og da vurderer treneren at det er best å la en annen spille.
Rom for å feile
Rune Skaufel er mangeårig trener i BUL. For øyeblikket trener han et lag med seksåringer, pluss et lag i andre enden av skalaen, femtenåringer.
– Føler du at du når alle?
– Ja. Vi har et naturlig frafall i all idrett ved 15-16-årsalder, så utfordringa blir å holde på ungdommen så lenge som mulig, og det gjør vi best ved å skape et miljø der det er rom for å prøve og feile, samtidig som man føler seg trygg. Det er også kjempeviktig å skryte av alle og se alle sine kvaliteter. Selv om ikke alle er like dyktige på banen, kan de ha andre kvaliteter, som er vel så viktige for et lag.
I kampens hete
Kari Mikkelsen er kjempeglad for at foreldre som er misfornøyde med treningsopplegget tør å si fra.
– Dette er en debatt som kommer og går hele tida. At det er fokus på dette, gjør bare at alle vi som jobber med barneidrett skjerper oss, sier Mikkelsen, som samtidig minner om at trenerne er vanlige mennesker, ofte foreldre, uten pedagogisk utdanning.
– Vi er bare mennesker og i kampens hete kan alle gjøre vurderinger, som kanskje ikke var så pedagogiske, sir Mikkelsen.
Ingen kursing
– Har dere noen kursing internt av trenerne?
– Vi har øvelseskurs som går på det faglige, men ikke på det som går på det pedagogiske opplegget rundt spillerne. Vi kan heller ikke sette krav om at trenerne som driver på dugnad skal ta kurs.
– Så det dere kan, er å appellere til medmenneskelighet og sunn fornuft?
– Ja, det er det vi kan og det vi prøver å gjøre.
