–  Jo, det var klart det var hit vi skulle. Dette er jo dette som er Alta IF-siden.

Solveig Ottemo Paulsen sitter i bilen min på vei opp til nærmiljøsenteret i Kaiskuru. Et hjem borte fra hjemmet, bare et steinkast unna hverandre.

I morgen setter nærmiljølederen gjennom 20 år seg på flyet til Trondheim og dobbelt så mange år i Alta avsluttes.

Elever og foreldre på døraDen første tiden bodde hun og mannen Bjørn Ole på sentrum, men det var kun i påvente av tomtene som skulle bli lagt ut i øst. Kaiskuru kjentes liksom litt mer «luftig» ut. Og for en utsikt de fikk på tomta! Vel, det var helt til boligbyggelaget begynte å bygge leiligheter.

Men ekteparet forlot ikke nabolaget, og ble i Sildreveien i 33 år, helt til huset ble solgt i sommer.

– Jeg hadde kort vei til jobb, både på godt og vondt. Jeg har hatt mange på døra mi som trengte nøkler til senteret fordi de hadde glemt inhalatoren sin eller treningstøyet. Men det er jo det som er poenget med nærmiljøsenteret; at folk skal bruke det, konkluderer Ottemo Paulsen, som fyller 62 tredje juledag.

Tar ikke frem strikketøyet ennåFredag hadde Solveig Ottemo Paulsen sin siste arbeidsdag på Kaiskuru nærmiljøsenter hvor hun har vært siden oppstarten i 1993. Hun innrømmer at hun er lei ansvaret. Det trengs nye krefter nå. Hun lurer på om hun kanskje burde ha sluttet før.

Gjennom AFP venter en roligere tilværelse på Ranheim, hvor hun og Bjørn Ole har kjøpt leilighet. Denne gangen ligger bostedet så nært sjøen at det ikke er noe fare for at et boligbyggelag kan dukke opp i synsfeltet.

– Nei, nå skal jeg ta vare på barnebarn og reise både til Spania og Tyrkia for å spille golf. Ja, også sykle da!

Mens vi andre vaker i strandkanten, forteller Ottemo Paulsen om hvor fantastisk flott det er å se Tyrkia fra sykkelsetet.

– På julebordet sist uke fikk jeg strikketøy av de ansatte på fleip. De hadde til og med lagt opp til meg. Det skulle visst bli et skjerf eller noe.

Lese- og skrivevanskerMen pensjonisten har ingen planer om å begynne med strikking med det første.

Hun kom fra Vågan til Alta da hun var 22, for å begynne på lærerskolen. Uten artium, var det kun her hun kom inn.

Hun hadde jobbet som kroppsøvingslærer på barne- og ungdomsskolen i Svolvær, men så fikk hun beskjed av rektor om å hute seg inn på høyere utdanning.

– Jeg var så skolelei og slet med både dysleksi og motivasjon, men fant etter hvert ut at jeg kunne jobbe med dette. Så jeg kom meg gjennom lærerskolen, forteller den avtroppende nærmiljølederen.

Å lese høyt beskriver hun som et mareritt og skrivefeil ser hun ikke. Men svaret på dysleksien har vært å både lese og skrive mye.

– Man må ikke bli fortvilet, og tåle hvis man skriver noe feil. Men det kreves hard jobbing. Jeg har også fått god hjelp av både data og kolleger. Men min styrke har ikke vært at jeg er kanongod i norsk. Styrken min har vært folk, understreker hun.

Vil være forbilde for jenterDysleksien er fortsatt der, men det har aldri stått i veien for hennes lederambisjoner og mange verv. I tillegg til hennes rolle i nærmiljøsenterets historie, har hun blant annet sittet ti år i styret til idrettskretsen i Finnmark, vært seks år i styret til Norges idrettsforbund, vært regional instruktør i håndballforbundet og fått et toårig stipendiat i ledelseopplæringsrådet.

– Mitt mål har hele tiden vært å få flere jenter i tillitsverv og ledelse. Der har jeg også selv prøvd å være et forbilde,sier Solveig.

Idretten var også et sikkert kort inn på et fremmed sted.

– Jeg var heldig som spilte håndball og ble tatt utrolig godt i mot av Alta IF. Det var ikke så mange andre miljø på vinteren den gang.

Grendelaget skulle bygge skolenDet var Kaiskuru grendelag som i 1985 begynte å jobbe med ideen om et nærmiljøsenter. Så høyt var senteret ønsket, at grendelaget vurderte å ta opp lån for å få realisert drømmen. Det var stor tilslutning rundt prosjektet, som også fikk tommelen opp fra det kongelige sosialdepartementet. Motstanderne i lokalpolitikken var derimot mange, men i desember 1989 ga omsider kommunestyret klarsignal for at Alta kommune skulle gå videre med prosjektet.

– Vi ønska jo egentlig en 1-7-skole, men aksepterte 1-4, med lovnader om at skolen skulle utvides etter hvert. Det var jo selvsagt at vi skulle ha et nærmiljøsenter i Kaiskuru, det var jo 3.000 mennesker som kom til å være tilknyttet senteret! Utbryter Ottemo Paulsen.

Drømmer om gamledagerPå 90-tallet hadde de både ungdomsklubb, kafé to ganger i uka hvor foreldre kunne kjøpe seg middag, og både jeger- og fiskerforeninga og fotoklubben brukte senteret til kurs og utstillinger. Ottemo Paulsen blir nostalgisk. Hun ser at samfunnet har endret seg, men hadde gjerne sett at ungdomsklubben gjorde comeback.

Favoritten nå er storsamlingene seks ganger i året i gymsalen hvor alle ungene fra barnehagen og til og med fjerde trinn synger foran foreldre, besteforeldre og søsken.

– Jeg ser hvor stolte ungene er av det de presterer. Jeg liker egentlig at både unger og voksne presterer. Det er flott å se.

– Kunne ikke skjeSolveigs siste vår på nærmiljøsenteret har vært preget av usikkerhet. På et tidspunkt visste ingen hvor skoledebatten ville ende. Kaiskuru lå på hoggstabben. Likevel var tanken på at skolen skulle bli lagt ned for absurd.

– Klart jeg var bekymra, men man må jo stole på sunn fornuft. Det kunne bare ikke skje, erindrer Ottemo Paulsen.

Etter kommunestyrevedtaket i juni, kommer nå endelig 1-7-skolen kaiskurianerne drømte om allerede på 80-tallet. Men hvorvidt barnehagen får beholde sin plass, gjenstår å se.

– Hadde du gitt deg nå dersom det fortsatt var usikkerhet rundt skolestrukturen?

– Ja, da måtte andre ha tatt tak i det. Nok er nok og jeg er ikke uerstattelig. Jeg kan ikke sitte og holde på denne stillingen i all evighet heller.

Håper på videre vekstNærmiljølederen er stolt av jobben hun har gjort. Hun er det. Men en sann leder vet å innse hvor det kunne vært bedre.

– Der jeg personlig føler jeg ikke har gjort jobben godt nok, er samarbeidet mellom skole og barnehage. Men uten eksterne midler og ressurser har det ikke vært mulig.

– Hvordan tror du KNS ser ut om 20 år?

– Jeg drømmer om en stor idrettshall, stappet med aktivitet. Skolen er selvsagt 1-7, med to paralleller. Og barnehagen er gått fra fem til syv avdelinger.

– Jeg håper også at man ikke lenger er opptatt av hvilket år barna er født i. Man burde heller starte språkopplæringa når barna er klare, om de er 5 eller 7.

– Men en ting må du vite; det finnes ikke rampunger i Kaiskuru. Det finnes bare unger som trenger litt ekstra hjelp.