Ei lita, sped jente går ut fra kiosken. I hånda har hun det lille godteriet småpengene tillot at hun kjøpte. For en liten stund er alt det vonde glemt.
Så står de der – mobberne. De tar godteriet fra henne, kaster det på bakken og tråkker på det. Etterpå får den lille jenta regelrett juling og må krøke seg hjem.
Lita og sped– Slik var det hver eneste dag gjennom hele barneskolen. Stygge ord, utestengelse og vold. Hver bidige dag, forteller Rita Kristin Sveen.
Før hun begynte på Komsa skole i 1976, gledet hun seg til skolestart. Rita Kristin var flink og hadde alle forutsetninger for å gjøre det bra på skolen. Men kort tid ut i sitt første skoleår, begynte mobbingen.
– Det har vært så mange episoder, så mange vonde ord. Men selv i dag, over 30 år senere, husker jeg ordrett hva de sa til meg og jeg husker alt de gjorde, forteller Rita Kristin.
45-åringen vet ikke hvorfor akkurat hun ble offeret.
– Kanskje var det så enkelt som at jeg var veldig lita og sped. Selv da jeg gikk i 6. klasse var jeg en av de minste på skolen, også mindre enn 1.-klassingene, minnes Rita Kristin.
Eller kanskje var det ingen grunn i det hele tatt, kanskje trengte bare mobberne en å hakke på. Plageåndene tillot ingen pusterom.
– Jeg ble mobbet overalt. På skolen, til og fra skolen, på fritiden. Jeg turte som regel ikke å gå ut på ettermiddagene, i frykt for å møte på mobberne. Jeg hadde noen få venner, men det klarte ikke å veie opp for den massive mobbingen, forteller Rita Kristin.
Lærerne bidroMoren, som var alene med henne fra hun ble født, oppdaget fort hva som foregikk og forsøkte å ta grep.
– Mamma snakket med skolen gang på gang på gang, uten at det nyttet. Ingenting ble gjort, ingen hørte på henne eller meg, forteller Rita Kristin.
Ikke bare unnlot lærerne å gjøre noe, mange ganger bygget de opp under håpløsheten den lille jenta følte på.
– Jeg er født 21. august, som regel hadde ikke skolen startet ennå. På første skoledag et år, spurte en i klassen om de ikke skulle synge bursdagssangen for meg, ettersom jeg hadde hatt bursdag et par dager i forveien. Men nei, det gikk ikke læreren med på, bursdagen min hadde jo vært. Den samme læreren satte i gang bursdagssangen en mandag et par uker etterpå, for en som hadde hatt bursdag lørdagen før, minnes Rita Kristin.
Og bursdager var et sårt punkt for den lille jenta.
– Jeg inviterte alltid alle i bursdagen min. Og de kom. Men jeg ble sjelden invitert tilbake, forteller hun.
Rita Kristin tok aldri fysisk igjen, til det var mobberne for mange og for sterke. Men innimellom ble det for mye.
– Noen av de verste mobberne satt bak meg i klasserommet. De stakk passerspissen i ryggen min. De ga seg ikke før jeg ble sint og da var det jeg som måtte troppe opp på rektors kontor for å få kjeft. De slapp alltid unna, legger hun til.
Men det var andre tider den gang, mobbing var ikke noe som ble tatt tak i.
– Jeg er ikke ute etter å ta Komsa skole på noen som helst måte. Det var bare slik det var, overalt, mener 45-åringen.
Ga opp drømmenMen den konstante mobbingen og lærernes skylapper, førte til en angstfylt hverdag for ei uskyldig jente.
– Til slutt dreide alt seg om frykt. Jeg grudde meg til skolen, grudde meg til ettermiddagene, grudde meg til alt, forteller Rita Kristin.
For en ting var de små stikkene, kommentarene om at hun var stygg, hadde store ører og utstående tenner. Noe annet var den fysiske volden.
– Jeg fikk rett og slett bank. De sparket pusten ut av meg og rev av smykkene mine, forteller Rita Kristin.
I 7. klasse begynte hun på ungdomsskolen og mobbingen avtok.
– Jeg fikk et par gode venninner. Men på grunn av mobbingen hadde jeg ikke utviklet meg ordentlig, gått glipp av det sosiale samspillet. Derfor var jeg en veldig umoden tenåring, minnes Rita Kristin.
Jenta som en gang hadde vært flink og drømt om å bli tannlege, gikk ut av skolen med middelmådige karakterer.
– Det endte med at jeg utdannet meg til frisør. Det var ikke noe jeg hadde så veldig lyst til, det var mer tilfeldig ettersom jeg ikke hadde gode nok karakterer til å forfølge drømmen min, forteller hun.
Flyttet fra AltaRita Kristin har bodd mesteparten av sitt voksne liv i Alta og dermed har hun møtt på mobberne flere ganger.
– Ei av jentene har sagt unnskyld til meg. De andre har latt som ingenting når vi har møttes, bare snakket om løst og fast, forteller 45-åringen.
Drømmen om å bli tannlege, ble det ikke noe av. Men Rita Kristin har aldri sluttet å drømme.
– Jeg er en drømmer og i barndommen kunne jeg drømme meg bort fra den vonde virkeligheten. Mange ganger ønsket jeg rett og slett ikke å leve mer. Det er et under at jeg er her i dag, sier hun.
Men 45-åringen er her og for 10 år siden pakket hun snippesken og flyttet til Oslo.
– Det var ingenting som holdt meg tilbake i Alta. Nå er jeg konduktør i NSB og jeg stortrives både i jobben min og i hovedstaden, forteller Rita Kristin.
Med til Oslo flyttet Rita Kristins sønn, som i dag er 25 år gammel.
– Det har heldigvis gått bra med ham og i dag er han en flott mann, sier hun.
Mot alle odds og med ryggsekken full av vonde opplevelser, har livet altså blitt bra. Og Rita Kristin bærer ikke nag.
– Jeg er ikke bitter eller sint. Men jeg mener man må våge å snakke høyt om mobbing. Vi må se barna, være ansvarsbevisste voksne. For det dreier seg om unge liv, og mobbing kan gjøre ubotelig skade, slår hun fast.
