Etter 36 år i Nordlysbyen tar Jan Eivind Hanssen et melankolsk farvel med byen og dens innbyggere.

Huset i den bittelille sørvestlandsbygda Feda har stått klart lenge. Båten ligger snart og dupper i fjordkanten. Det er bare en ting som mangler. En vesentlig ting.

– Ja, det er sårt og et savn. Vi hadde sett frem til å sitte sammen og drikke morgenkaffe og nyte utsikten, sier Jan Eivind Hanssen, som i november, som pensjonist, setter seg i bilen med kurs for Vest-Agder.

I januar 2011 tok han farvel med sin beste venn, samtalepartner og store kjærlighet, kona Eli som han giftet seg med i 1973. Sykepleieren tapte kampen mot kreften, som angrep henne i 2004.

– Det startet med føflekkreft i lymfeknuter, sier Jan, som forteller at den første operasjonen var vellykket og ga Eli tre friske år. Så dukket det opp en kul i hodet. Også denne ble fjernet.

– Da fikk vi tre nye år. Gode år der Eli var i jobb igjen. Men vi visste jo at kreften var på vandring i kroppen, og høsten 2010 kom den tilbake. Da var den i leveren og i tarmsystemet, forklarer Jan, som innrømmer at det var en «kjempetung» beskjed å få.

Pratet om døden

Altaposten møter den folkelige presten hjemme i Brønnveien uka før han skal holde sin siste gudstjeneste i Nordlyskatedralen. Han grugleder seg. Siden det ble kjent at han skal slutte som prest og forlate Alta har han knapt kunnet bevege seg utendørs uten å bli stoppet av folk. Mange vil fortelle hvor trist det er at han reiser.

– Det er en god opplevelse å høre at folk sier det, medgir 65-åringen, som i dag bor alene i presteboligen, som har vært familiens hjem siden 1993. De fire ungene Eivind, Katrine, Hilde og Marianne er alle voksne og forlengst flyttet ut. Den viktigste grunnen til at han forlater Nordlysbyen er nettopp for å komme nærmere barn og barnebarn, som alle bor sørpå.

Førjulstida 2010 var ekstra mørk for familien Hanssen. Eli ble dårligere og dårligere, før hun til slutt måtte gi slipp på nyåret.

– Hun var hjemme helt til de siste fem-seks dagene. Da ble hun flyttet til helsesenteret hvor hun døde, forteller Jan, som hadde mange dype samtaler med sin kjære den siste tida.

– Hun var veldig åpen om sin situasjon, noe som gjorde det lettere for oss andre. Vi trengte ikke vente med å prate om vanskelige ting til hun ikke hørte på, men kunne snakke om alt også når hun var tilstede. Døden var ikke et tabuemne hos oss, og det gjorde at vi kunne begynne å bearbeide sorgen før hun døde.

Eli skjønte tidlig hvor det bar og hun forberedte seg godt.

– Ting hun hadde laget, smykker og andre ting, samt ting som var verdifulle for henne, fordelte hun mellom ungene, forteller ektemannen, som sier at ungene er forskjellige og tok sorgen på ulikt vis. Felles for dem alle har i ettertid vært omsorgen for pappaen sin.

– Hjalp gudstrua dere i denne tida?

– Ja, det vil jeg absolutt si. Vi kunne be ilag og fikk mange trøstende ord fra venner. Det å ha gudstrua betyr et viktig fellesskap. Selv om jeg har det tøft, er han likevel nær. Selv om det ikke skjer under, så er han likevel ikke borte.

Tårevått i Nordlyskatedralen

Omsorgsfull, åpen, lyttende, engasjert, empatisk, samlende, sterk, snill, medmenneskelig, dyktig, ærlig, ekte, pålitelig, positiv, nøktern, forståelsesfull, raus. Nei, dette er ikke en beskrivelse av Jesus, men superlativer som har kommet inn når Altaposten har hatt følerne ute for å finne ut hvordan folk som kjenner Jan vil beskrive han.

Kanskje ikke rart at Nordlyskatedralen hadde bul på seg når den usnobbete presten holdt sin avskjedsgudstjeneste her sist søndag. Med alle fire ungene, samt to av barnebarna tilstede ble det en tårevåt seremoni, der prester og menighet gråt om kapp med dåpsbarna.

– I dag var det vanskelig å møte blikket til alle kjente ansikter i salen underveis i gudstjenesten. Jeg kjente at tårene presset på, sa en rørt Hanssen til alta- posten.no etterpå.

Gode kolleger var svært viktig for Jan også etter at han mistet kona. Ikke minst er han glad han hadde en jobb å gå til.

– Det fellesskapet ble veldig viktig etter at jeg ble alene, sier presten, som svarer bekreftende på at hans eget tap har forandret han som prest.

– Ja, det har styrket meg i troen på at Gud tar vare på meg og på andre når vi har det tungt. I tillegg vet jeg nå mer om hvordan det er å være i den situasjonen selv.

– Var det vanskelig å høre om andres tap når du selv nylig hadde mistet en du var så glad i?

– Ja, i begynnelsen. Å lytte til andre betyr å være i den andres sorg. Det kunne være vanskelig i begynnelsen. Da gled jeg lett over til å tenke på min egen sorg, innrømmer Jan ærlig.

Han ble derfor til å begynne med fritatt for en del begravelser, hvor situasjonen kunne ligne litt for mye på hans egen.

  • Resten av denne reportasjen kan du lese i Altapostens papirutgave fredag. Den kan du laste ned her.