Å stikke hodet i sanden, tenke at det sikkert ikke er noe, er kanskje den første innskytelsen når man opplever at noe ikke er som det skal. Men for Alf Erik og kona Ann-Connie Strifeldt var symptomene for åpenbare til at de kunne overses, selv for en liten stund. Alf Erik har tidligere jobbet som matematikklærer i mange år. Da han fikk problemer selv med minus og pluss, var veien til fastlegen kort. Sammen ble ekteparet innkalt, og etter tester ble Alf Erik henvist til UNN. Tre år og mange tester senere er svaret nedslående men tydelig: 58 åringen har Alzheimer.
Velger åpenheten– Det har heldigvis blitt mye mer åpenhet rundt demens de senere årene, spesielt etter fjorårets tv-aksjon, som var viet Nasjonalforeningen for folkehelsen og deres arbeid for demenssykdom. Men fortsatt er det mange tabuer rundt sykdommen, særlig når det gjelder det å bli rammet i ung alder. Derfor må noen våge å snakke åpent om det, for vi er mange i samme båt, sier Ann-Connie.
– Jeg vet at mange vegrer seg for å si at de er syk. Det har jeg full forståelse for, men selv føler jeg at jeg ikke kan skjemmes over sykdommen. Den rammer tilfeldig og den rammet meg, sier Alf Erik.
Ekteparet har fått god hjelp gjennom kommunens pårørendeskole og afasigruppe.
– Det samme gjelder for det kommunale demensteamet og Alta demensforening. Der får vi støtte og råd når vi trenger det, forteller Ann-Connie.
Men selv om fellesskapet er viktig og godt, tror de at det hadde vært annerledes om de kunne få kontakt med noen på sin egen alder. For all statistikk taler for at det finnes mange unge med demensogså i Alta.
– Selv om det er trasig for alle involverte når noen blir syke, rammer det på en helt annen måte når for en som fortsatt er yrkesaktiv og kanskje fremdeles har hjemmeboende barn. Kontrasten til hvordan hverdagen en gang var, blir så stor, mener Ann-Connie.
Uten sikkerhetsnettNylig var de to på Sommarøy, på en samling i regi av Nasjonal kompetansetjeneste for aldring og helse og Nasjonalforeningen for folkehelse. «Møteplass for mestring» er en nasjonal satsing på kurstilbud til personer som får demens midt i livet og deres pårørende. Deltakerne kom fra hele Nord-Norge, Alf Erik og Ann-Connie var de eneste fra Finnmark.
– Kanskje er ikke folk klar over de tilbudene som finnes. Jeg var litt skeptisk til å delta på samlingen, men det var helt fantastisk. Det er nyttig og godt for oss begge å møte andre i samme båt, for det er noe i det at felles skjebne er felles trøst, mener Alf-Erik, som gradvis har vennet seg til tanken på sykdommen.
– Det var naturligvis et stort sjokk å innse at jeg er syk og jeg fikk en voldsom reaksjon da realitetene gikk opp for meg. For det er som å kaste seg ut fra en stor høyde, uten et sikkerhetsnett som tar deg i mot. Det er ukjent og skremmende, sier Alf-Erik.
Bitt av basillenMen selv om han vet at sykdommen vil bli gradvis verre, velger Alf-Erik å se positivt på tilværelsen. Ikke minst etter at han i januar fikk bremsemedisin som ser ut til å virke godt.
– Jeg har et fullverdig og fint liv, slår han fast.
For selv om mye er forandret, selv om enkle ting har blitt en stor utfordring, er det fortsatt mye 58-åringen kan og vil gjøre.
– Jeg må bare akseptere at det er slik livet ble. Ingen kan gjøre noe med det, men vi kan gjøre det beste ut av det, sier Alf Erik.
Nylig innså Alf-Erik at det var umulig for ham å fortsette i jobb og han har heller ikke lov til å kjøre bil lenger. To store sorger for en tidligere aktiv mann. Derfor var ikke ekteparet sene om å melde seg på da de så at Alta golfklubb startet opp et Grønn glede-kurs i vår. Kurset er et tilrettelagt golftilbud for personer som av ulike årsaker har et særskilt behov. Og etter en kort sesong er Alf Erik og Ann-Connie bitt av basillen.
– Vi har møtt velvilje og støtte hele veien. Leger, NAV og arbeidsgivere har vært helt fantastiske. Og de ansatte i golfklubben likeså. Vi har kommet inn i et åpent og inkluderende miljø. Nå spiller Alf Erik sammen med en hjelpeinstruktør han traff på golfkurset, to givende og lærerike timer, forteller Ann-Connie.
Løfte for livetSå snart snøen legger seg er golfsesongen over for i år. Men kanskje blir det litt golfspilling før vinteren i nord er over likevel. For ekteparet har allerede vært på to utenlandsturer i år og nylig bestilte de to til.
– Vi innser at vi må leve i nuet. Vi må ta vare på det som er og det som fungerer her og nå. Derfor tilbringer vi mye tid sammen med barn, barnebarn og øvrig familie. Vi møtes jevnlig og reiser også på ferier sammen. Øyeblikkene er dyrebare. For vi kan ikke ta inn over oss sykdommens prognoser, da er faren stor for at vi gir oss over, sier Ann-Connie.
Alf Erik har med andre ord mange rundt seg, som kun ønsker at han skal få en så fin og meningsfull fremtid som mulig. For mange andre med demens er det ikke slik. Undersøkelser viser at over 60 prosent opplever at familie og venner trekker seg unna når diagnosen er et faktum.
– Jeg tenker ofte på de som er alene, hvordan de må ha det, sier Alf Erik.
Framtida står der, uviss og skremmende. Det var ikke slik de hadde tenkt det skulle bli. Men Alf Erik vet at det viktigste sikkerhetsnettet tross alt er der, når Ann-Connie lover det samme som da de giftet seg for 32 år siden og som hun har lovet på nytt flere ganger etter at sykdommen rammet: – Jeg kommer aldri til å forlate deg.
