Stua er fire kvadratmeter, gulvet iskaldt, lufta er sur og soverommet tre meter fra veien. Nå har Oddleif Bang fått nok.

– Dette er uverdig. Jeg har klagd, men ingen vil egentlig lytte til hva jeg sier. Helt seriøst, så vurderer jeg å flytte ut herfra og heller bo i telt, sier Bang.

Fikk innpass

Oddleif fikk inpass i hytta hos Betania gjennom en kompis som visste at den sto ledig. Bang flyttet inn og har pusset den opp, med litt støtte fra Betania, men mest av egne midler.

– Jeg har laget to ventiler, satt inn avtrekk i dusjen og har malt. Jeg har også satt inn to nye dører til badet og til soverommet. Det har blitt bedre, men problemene med inneklimaet er likevel der, sier han.

Soverommet er bare på fire kvadratmeter og noe skap er det ikke plass til. Halvparten av klærne har han måttet kaste.

– Setter man inn et skap, får man ikke opp skuffene. De skaller i senga, pluss at soveromevinduet dekkes til og rømningsveien i tilfelle brann blir borte, forklarer han.

Elendige boforhold

Bang forteller at det er en rekke kritikkverdige forhold ved boforholdene i det lille huset på omlag 30 kvadratmeter som han leier hos Stiftelsen Betania i Bossekop.

– I ukevis lekket det fra taket. Nå har Betania lagt tre lag asfaltpapp på taket. Men det stinker. Jeg tror taket må være muggent. Det ble ikke sjekket. Og sånt betaler man dyrt for. Gud vet hva jeg får ned i lungene mine. I tillegg er det iskaldt på gulvet, soverommet er tre meter fra veien og flere søppelcontainere, som tydeligvis folk fra hele Alta bruker og bråker med hele døgnet, er satt bare 10 meter fra husveggen min. Slik har jeg bodd, med bråk, lekkasjer og elendige inneforhold, siden 2011. Nå klarer jeg ikke mer. Når ledelsen bare overser meg, må jeg gå til media for å få oppmerksomhet. Jeg må ta affære for min egen hverdags skyld, sier han stille.

Tøff ungdomstid

Bang er åpen om sin fortid som har inneholdt både kriminalitet og rus. Han mener likevel mange ikke vet at han har hatt det bra i mange år. Noe kanskje folk heller ikke ønsker å få med seg. Han mener det er vanskelig å kvitte seg med et gammelt rykte til tross for at han har bodd borte i mange år.

– Jeg satt i fengsel for siste gang i 1980. Da tok jeg et oppgjør med meg selv. Jeg kunne ikke fortsette i samme spor. Siden har jeg blant annet bodd  i Oslo, Tromsø og Lakselv. I 35 år har jeg jobbet som maler. Sånn som maler hus og lignende. Det har gått fint. Men da helsa sviktet, hadde jeg ingen reserver. Jeg får min lille trygd og selger noen bilder, for jeg maler også på lerret. Det er ikke stort å overleve på. Så vidt jeg klarer meg, sier han.

Bang har hatt flere utstillinger av bildene sine. Nå er han invitert til å stille sine siste verker ut på Sør-Troms museums utstilling «Rå kunst».

– Stilen din kan minne litt om Pushwagner. Er han ditt forbilde?

– Nei, nei. Kan skjønne at stilen ligner, men jeg er bare meg selv. Litt fleipete sagt så har jeg selvsagt en drøm om en dag å bli oppdaget. Om jeg aldri blir en Van Gogh, så kanskje jeg en dag kan bli en «Bang Gogh». Det hadde vært fantastisk. Kunsten er min eneste grunn til å stå opp om morgenen, hevder han.

  • Altaposten har bedt om kommentarer til denne saken fra Stiftelsen Betania, men de ønsker ikke å si noe om saken av hensyn til pasientvernet.