«Jeg fortalte legen om marerittet. Å komme seg ut av tjuefem års medisinbruk, og at jeg nå har vært ni måneder helt uten. Legen tilbydde meg valium.»
Han framstår som overarbeidet, men klartenkt, og kunne passert på gaten som deg og meg. I motsetning til horder som sliter psykisk, har han unngått selvmedisinering med alkohol eller narkotika. Han er skeptisk til å snakke om seg selv, og sier han gikk til Altaposten for å snakke om mangelen på psykologtilbud.
– Det går på liv og helse løs, sier mannen i 40-årene, og viser oss et ferskt brev.
«Psykiatri- og Rustjenesten har ikke ledig kapasitet til å ta i mot nye pasienter nå.»
Brevet er fra Psykiatri- og Rustjenesten ved Alta kommune, som har fått mannen henvist fra voksenpsykiatrisk poliklinikk, VPP, som holder til ved det statseide Finnmarkssykehuset, på Alta helsesenter.
Ba ofte om hjelp
Henvisningen sier at mannen har behov for støtte og stabilisering i forhold til sin psykiske helse, likevel må han nå vente i det uvisse, uten annen tidshorisont enn «i påvente av tilbud.»
– Tro hvor mange selvmord årlig i Alta som kunne vært unngått, dersom folk hadde noen profesjonelle å prate med. En time nå og da, den trygge samtalen, sier førtiåringen, som sier han i fjor ba VPP om psykologhjelp sju, åtte ganger, uten å få tilbud. Han sa gjentatte ganger fra om at han var suicidal.
– Jeg har normalt ingen selvmordstanker. De kommer fordi abstinensene, mangel på søvn, ettervirkningene av medisinene er så grusomme både psykisk og fysisk, at jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, sier han.
Angrer ikke
– En psykiater sa det rett ut, at det er mange med tunge psykiske lidelser som ikke får hjelp her i Alta. Han mente at å kutte alle disse medisinene er verre enn å slutte med heroin. De verste abstinensene fra heroin går over etter tre, fire uker, men med disse medisinene kan det fort gå et par år før det gir seg, sier altamannen.
For få år siden gikk han til en psykolog som nå har flyttet. Her fikk han god hjelp, og god støtte i valget om å droppe legenes kjemisett.
– Nei, jeg har aldri angret på å slutte å ta medisiner, selv om ettervirkningene er grusomme å komme gjennom. Og det er jo nå, i denne korte, men vanskelige perioden i livet mitt, at behovet for hjelp er som størst, sier mannen.
– Jeg er skuffet og bitter over legene, som satte meg på alle disse pillene, sier han.
Verre og verre
Om man går til psykolog eller ei; bare det å vite at hjelpen ikke fins når du trenger den, er en merbelastning. En utrygghetsskapende faktor, bekrefter altaværingen.
Det var etter en sportsskade for 25 år siden at hodesmerten kom. Herfra tok det ene det andre, og han endte med det typiske firkløver av medikamenter, mot smerte, søvn, angst og tungsinn. Det ble en runddans av forverrete plager og økt dosering.
– Jeg brukte mer og mer medisiner for å dempe bivirkningene. Og sånn er systemet, at plagene ble på sitt aller verste da medisinbruken var på sitt største. Angsten tok helt over, og jeg sa til meg selv at dette går ikke, sier altaværingen. Det kunne ikke kalles et liv, sier han.
Mye mer aktiv
Som salt i såret fikk han for ti år siden en tretthetsdiagnose, som i dag er på retur. Mannen mistenker at det gjorde helsemessig underverk, å slutte å spise piller.
– Etter at jeg sluttet med medisinene ble jeg så mye mer aktiv. Jeg er mye ute i naturen, og går lange fjellturer. Har blitt kjappere i hodet også, sier mannen, som blir lei seg ved tanken på alle tenåringsjentene som i dag settes på antidepressiva. Du blir ikke deprimert på en stund, men så føler du ingen ting annet heller, sier han.
– Drømmen min? Et psykologtilbud i Alta så folk i min situasjon og andre som sliter psykisk får støtte og hjelp til et bedre liv, sier altaværingen.
Stor pågang
– Folk skrives tidligere ut fra den statlige spesialisthelsetjenesten enn før, og det krever mer av oss. Vi har begrenset kapasitet og stor pågang. For å ta inn nye pasienter, må andre pasienter skrives ut, eller få redusert tilbud.
Det sier Turid Pedersen, konstituert avdelingsleder ved Psykiatri- og Rustjenesten, Alta kommune. Hun sier det er svært uheldig at det er slik, at de må prioritere så tøft.
– Hvor lenge må folk vente?
– Vanskelig å si. Alt fra et par uker til flere måneder.
– År?
– Nei. Og hvis henvisningen tilsier det, så kommer folk inn, sier hun, og minner om at hun uttaler seg på generelt grunnlag.
Akutt først
Hver uke har tjenesten vurderingsmøter, hvor de går gjennom henvisninger og lager en prioritert liste. Sentralt i vurderingsteamet finner vi psykolog, psykiatrisk sykepleier og sosionom.
– Vi ser hva som er mest prekært, men må også ta oss av det som oppstår akutt, sier Pedersen.
Selv om de mangler psykolog i tjenesten, så sier Pedersen at mange opplever god hjelp, noen å snakke med. Kommunepsykologen er organisatorisk under helse- og sosial administrasjon, og det er ikke meningen at psykologen skal videreføre behandling etter spesialisthelsetjenesten, sier hun.
For tidlig ut?
– Psykiatri- og Rustjenesten er flerfaglig sammensatt, og yter kartlegging. Støttesamtaler samt videre oppfølging av arbeidet spesialisttjenesten har gjort, sier hun.
– Skrives folk ut for tidlig fra spesialisthold?
– Det sier jeg ikke noe om. Det vi ser, er at folk skrives ut tidligere enn før, og at pågangen på den kommunale tjenesten har økt tilsvarende, sier avdelingslederen. Hun sier det også er andre styringsmessige forhold som spiller inn, på det som i sluttleddet blir økt ventetid for pasientene.
