– Jeg tenker at det kan i alle fall ikke skader, ler forfatter og utemmelig samfunnsdebattant Odd Mathis Hætta (76).
Altaposten har bedt om å få komme på besøk for å snakke om samiske skikker og sedvaner, og med oss til boligen på Midtbakken i Alta har vi Brita Romsdal, mangeårig oppsitter på Jotka fjellstue. Hætta og Romsdal kjenner ikke hverandre fra før, men finner raskt tonen over kaffe og fersk gjærbakst, signert Hættas kone.
Både Hætta og Romsdal medgir at det er mye overtro i det samiske samfunn. Akademikeren Hætta omtaler deler av det som «fjolleri», mens Brita Romsdal mener overtroen er en naturlig del av livet for veldig mange samer.
– Hver gang jeg overnatter på et nytt sted, enten ute eller på hotell, så spør jeg om lov til å sove der, forklarer 79-åringen, som sier til Altaposten at det er noe som skjer helt automatisk.
– Det er som en barnelærdom.
Hætta sier at det norske samfunn også er styrt av mye overtro, som eksempelvis at man sier «bank i bordet», at det betyr ulykke å knuse et speil eller at man ikke må gå under en stige.
– Så det er mye humbug blant nordmenn også, ler han.
Når det gjelder skikker og sedvaner blant samer, sier Hætta at det er store lokale forskjeller.
– Eksempelvis kan man få inntrykk av at det å vrenge kofta er et vanlig tegn på å vise misnøye blant samer. Men det er reinspikka løgn. Kanskje det er vanlig i noen områder, men slett ikke overalt, sier han.
I Klekkeriet i Bossekop sitter det en mørkhåret 1983-modell fra Kautokeino.
– Jeg er veldig stolt over våre skikker og tradisjoner, og jeg mener det er ekstra viktig å ta vare på disse i et samfunn preget av hurtige endringer, sier Christina Hætta, som bor i Alta sammen med spanske Nicolai og deres 18 måneder gamle datter Ailè Sofia.
Spytter på klærne
Christina mener samer er mer overtroiske enn nordmenn, og gir et eksempel.
– Når jeg tar i bruk nye plagg til min datter, så spytter jeg på dem først og sier noen ord. Det høres kanskje rart ut, men det er for å beskytte barnet mot utslett, som det nye plagget kan gi, forklarer hun.
Da datteren ble født tok det bare et par uker før lillejenta var døpt. Hjemme.
– Hjemmedåp er veldig vanlig, i allefall i Kautokeino. For å sikre at barnet blir velsignet så raskt som mulig, er det vanlig å ha dåp i løpet av de første ukene, sier Christina og legger til:
– Når barnet er så stort, at det kan gå selv, har man en stadfestelse i kirka.
– At man har dåp så tidlig er for å unngå at barnet havner i helvete, sier Odd-Mathis Hætta, som bekrefter at gudstroen står sterkt i det samiske samfunn. Dette kan også Christina underskrive på.
– Ja, absolutt og særlig blant de eldre i Kautokeino. Men vår tro er også iblandet en naturtro. Vi har en bevissthet om at vi deler verden med både naturen og det som er mellom himmel og jord. Jeg spør eksempelvis alltid om lov til å overnatte, enten ute eller i et nytt hus eller i en lavvo, sier Christina.
– Er du kristen?
– Ja, men jeg er ikke så opptatt av at jeg må gå i kirka for å utøve troen, det er noe jeg gjør i hverdagen, sier 33-åringen.
– Se hva jeg har her, sier Odd-Mathis og viser stolt frem en velbrukt komse.
– Den er laget i 1909 da min mor var nyfødt, sier Hætta og viser frem komsebåndene, som ble sydd nye da han selv skulle ligge i den bittelille innretningen for 76 år siden.
– Da jentene mine skulle bruke den, sydde vi nytt skinn. Ellers er den slik den var for over hundre år siden, sier mannen, som opprinnelig er fra Kautokeino.
Brita studerer komsa med interesse og beundring.
– Her lå babyene så godt, og med hareskinn eller skinn fra nyfwødte kalver i bunn, var det varmt og godt, fastslår hun.
Sølvknapp som beskyttelse
På komsebåndet er det festet en liten sølvknapp, rusten av tidens tann.
– Man hadde alltid en sølvknapp på komsa, for å beskytte barnet. Det var viktig, sier Brita og Odd-Mathis.
Selv om komsa ikke brukes så ofte lenger i dag, forteller Christina Hætta at tradisjonen med sølvknappen lever i beste velgående.
– Å. jada. Vi samiske mødre legger gjerne en kniv under madrassen, fester en sølvmynt eller komsekule på vugga eller på vogna, for å beskytte barna mot de underjordiske, sier hun.
Bevisst på ansvaret
Hætta har skapt sin egen arbeidsplass i Alta etter flere år borte fra Finnmark. Etter at datteren er kommet til verden, ser hun det som ekstra viktig å viderføre sin samiske arv.
– Hvis ikke jeg gjør det, hvem skal da sikre at hun får kjennskap til våre skikker og tradisjoner, spør Christina, og nevner særlig en tradisjon hun er glad for at man har klart å holde fast ved.
– Frierferden er en fin tradisjon. Den er en fin måte å forene de to familiene på, mener Christina.
Odd Mathis og Brita forteller at i gamle dager fungerte frierferden på den måten, at gutten først kom til jenta og snakket på tomannshånd med henne, om hun ville eller ikke.
– Da var det hele et åpent spørsmål. Når han så kom tilbake med hele familien, visste man hva utfallet ble, sier de to.
Frierferd før og nå
Frierferden foregikk ved at gutten kom med kjørereinen til jentas familie, svingte en runde rundt lavvoen og sendte sendebudet inn i lavvoen for å spørre om jenta ville bli med ut. Hvis jenta ble med ut og tok av seletøyet til reinen, betydde det ja. Da gikk hele svigerfamilien inn og spurte om å få lov til å koke kaffe. Etterpå byttet gutten og jenta rein og kjørte til presten for å få lysning til ekteskapet.
– Bytte av rein markerte fellesskapet, forklarer Brita og Odd-Mathis, som også poengterer at skilsmisser omtrent ikke forekom.
– Man bygde opp et felleskap fra bunnen av, det var ikke bare en forelskelse som forsvant igjen. Og begge familiene var involvert i mye større grad enn i dag.
Bilkortesje til svigers
Samisk frierferd anno 2016 er tilpasset dagens samfunn, men prinsippene er de samme som før. Gutten og hans familie kjører i bilkortesje til jenta, hvorpå sendebudet går inn og ber jenta komme ut. Slår jenta av tenningen på bilen er det bevis på samtykke. Så går familien inn og ber om å få koke kaffe eller lage mat.
– Det er nesten litt komisk, ikke minst når mange av dem både har tre og fire barn sammen når de gifter seg, humrer Odd-Mathis, som likevel respekterer de unges ønske om å holde fast ved tradisjonen.
– At de søker til sine røtter er bra, medgir 76-åringen.
Å navngi sine svigerforeldre er ikke noe du kommer helt ustraffet ifra i samiske miljø, skal vi tro Brita Romsdal.
– Skal du hedre dine svigerforeldre, så skal du kalle dem svigermor og svigerfar. Aldri ved navn, sier den gamle fjellstueoppsitteren.
– Jeg har hørt at når samer håndhilser så gjør de det med et slapt håndtrykk. Kontra nordmenn som nesten kliper hånda av hverandre, som et tegn på styrke. Hva er forklaringen på den samiske måten?
– Det er riktig, det at håndtrykket ikke skal være et trykk, men en lett berøring. Vi har heller ikke tradisjon for å klemme hverandre eller kysse på kinnet. Men vi kan ta hånda lett på skuldrene til hverandre, sier Odd-Mathis, og reiser seg for å illustrere på Brita hva han mener.
– Jeg tror der i stor grad er praktiske årsaker. Hvor lett var det å klemme og håndhilse når du hadde pesk og tykke votter på, funderer Odd-Mathis.
Christina Hætta kjenner seg ikke igjen i at et samisk håndtrykk skal være slapt.
– Nei det har jeg aldri visst. Jeg har alltid blitt lært opp til å hilse med et fast håndtrykk. Kanskje det er en tilpasning min mor har gjort i møte dem det norske samfunn. Det var ofte slik, at man tilpasset seg det norske på 60- og 70-tallet, sier Christina, som mistenker at flere av de samiske sedvanene kan ha gått med i dragsuget av fornorskningen.
Hundrevis av offersteiner
I stua til Odd-Mathis henger det bilder tett i tett, og der det ikke er bilder er det bøker som tapetserer veggene. Nå trekker den aldrende samfunnskritikeren frem en stor bok om samiske offersteiner.
– Det finnes hundrevis av offersteiner, men det er bare et fåtall som har fått plass på kartet, sier han, og forklarer at for at en stein skal kunne bli en offerstein, må den ha noen karakteristika.
– På vidda er steinene gjerne klyvd, mens på kysten har de form som en fallos. På vidda ofrer man ting ved å kaste det ned i sprekka, mens på kysten legger man ting ved siden av steinen, eksempelvis fiskebein, sier han.
Altaposten spør både det eldre paret vi drikker kaffe med, og Christina som er på kontoret sitt, om de er enige i at samer virker mer innesluttet enn eksempelvis folk fra kysten.
– Ja, vi buser ikke ut med alt med en gang, sier Brita, som samtidig mener at det å prate, er noe man må venne seg til.
– Da jeg kom til fjellstua var jeg ganske fåmælt, men i møte med folk og gjester har jeg gradvis blitt mer snakkesalig, sier Romsdal, som opprinnelig er fra Maze.
– Vi samer liker ikke å prate tull. Vi er nok også litt konfliktskye, mener Christina, som har fått merke kulturforskjellene i møte med sin spanske samboer og hans familie.
– Der er de helt motsatt. Så der har vi hatt noen utfordringer, sier hun lattermildt.
– Til sist, hva med den samiske halvtimen? Myte eller sannhet?
– At samer aldri kommer tidsnok, er en myte. Selv bestreber jeg meg alltid på å komme tidsnok til avtaler, sier Christina.
Odd -Mathis er enig.
– Å vise til den samiske halvtimen når du er for sen, det er en dårlig unnskyldning.