Fra første øyeblikk virket dette som en sak som var svært vanskelig å løse. Jeg ønsket ingen «Stakkars Espen»-sak, som ble glemt sekundet etter. Det måtte være et poeng å få til en endring. Foreldrene tok kontakt med meg lenge før avslaget kom. De fryktet for en negativ sakkyndig vurdering, og avslag på skoleplass. Det viste seg at de skulle få rett i alt: – Han har ikke mer å lære, var dommen.

Pressens viktigste samfunnsoppdrag er å informere om det som skjer i samfunnet og avdekke kritikkverdige forhold. Det er vår oppgave å beskytte enkeltmennesker og grupper mot overgrep eller forsømmelser fra offentlige myndigheter og institusjoner, private foretak eller andre. Om ikke dette var en viktig sak for meg og Altaposten, hva skulle da være det? Det handler om prinsipper. Rett skal være rett, loven skal følges, og vi andre får passe på at den følges også når det gjelder de aller svakeste. Denne gangen en gutt som ikke kan tale sin egen sak. Skal man da stilltiende godta at det begås urett mot ham? Nei, det skal man ikke.

Jeg hadde en stor bunke sakspapirer og et åpenhjertig foreldrepar i Mette Lyng Hansen og Terje Hansen. De visste jo at sønnen ville ha utbytte av mer skole! Ett enkelt argument for det, var dataverktøyene han nylig hadde fått.

Besøket hjemme hos dem forandret mye for meg. Den første samtalen med Norsk forening for utviklingshemmede var avgjørende. Når både lederen og advokaten deres var så sikre på at Espen og mange andre hadde krav på skoleplass, var det bare å fortsette. Hvem kan vel stille spørsmål rundt de faglige tilrådinger? Og hvem kan vel stille opp imot individuelle opplæringsplaner, sakkyndige vurderinger, skoleledelse og fylkeskommunen? Vel, vi gjorde det. Mette og Terje og Altaposten.

Opplæringsloven ble saumfart. Fylkeskommunens inntakskontor fikk sine telefoner Innsyn i de relevante tallene for antall elever var vanskelig å få. Jeg mistenkte at det også handlet om budsjett og økonomi, selv om det lovmessig ikke kan brukes som grunn. Etter hvert som saken skred frem, kom også flere foreldre på banen. Det styrket saken. Utdanningsdirektoratet var enige i at elevene hadde krav på skole, men de gjorde ikke stort annet enn å vise til et skriv de hadde sendt ut i 2013.

Fylkesmannen måtte «læres opp». De satte seg virkelig inn i saken, og gjorde svært raske vedtak. Men vi var kommet til september og skolen var for lengst i gang, da vedtaket kom.

– Det har vært en lang prosess som vi har gått grundig inn i. Vi har lært mye av denne saken, og takker media for at den ble tatt opp», sa opplæringssjefen hos Fylkesmannen.  Elevene med spesialundervisning, som på bakgrunn av opplæringsloven, hadde søkt om ekstra skoleår på videregående, fikk medhold i klagen på avslag.

Foreningen for utviklingshemmede uttalte at mange andre fylker også ville se til Finnmark og Alta etter dette. Kan seieren til Mette og Terje skape presedens for hele landet? Når så fylkesrådmannen la frem sitt budsjettforslag, og det lå an til en økning på flere millioner kroner til spesialundervisning, skjønte jeg at en stor seier var vunnet. Seieren ville omhandle mange andre elever også. I år og i fremtiden.

Det er flere av de aller svakeste i vårt samfunn som ikke har fått sin lovpålagte rett til videregående opplæring. Disse elevene kan ikke tale sin egen sak. Det er derfor det er så viktig at noen tar saken. Nå er Espen godt i gang med skoleåret sitt. Han har dyktige lærere og har hatt god faglig fremgang.

Like over nyttår skal disse og nye foreldre gjennom en ny søkeprosess, om et ekstra 4. eller 5. skoleår på videregående. La oss håpe og tro at den vil gå smidigere denne gang. Og får de ikke plass, tar vi opp tråden...

Av Kita Eilertsen