Den muntre gjengen forlot Storekorsnes en novembermorgen i ruskevær light, og måkene på bayen viste samme interesse som brisen; laber. Sesongen for turistfiske er svært over, kuldegradene klyper i kinna, og det spørs om svenskene og tyskerne har elta noe fisk igjen, under bøljan grå til oss vanlige folk?

– Jo, æ ser fisk på ekkoloddet, kunne skipper Thor Charles Vekve trøste, og selv om de største nektet å bite på, så ble det sorten og minstelott på hele følget.

– Dem store e sikkert klok av skade, var det en som sa, med seige drag i fiskestanga. Gjengen tilhører Finnmark fylkeslag av Norges blindeforbund, og hensikten med turen er å utfordre grenser og sanse det alltid like sanselige havet.

– Som synshemmet lærer du fort å se lyst på livet, fikk vi vite.

Æ har napp

– Tror jeg nettopp fikk dagens minste til nå, sa Svein Heitmann, og dinglet i lufta med pilken så vi fikk se.

– Torsk? Spurte noen.

– Nei, hysa.

Fisken ble foreviget, hektet av kroken og vippet over ripa. Å svømme til bunns kunne vært smart, tenkte vi da, tatt i betraktning den himmelske fare, bare at smågjedden heller foretrakk overflatenær bølgesurfing, avbrutt av ryggsvømming i ring. Høyeste bud gikk til en lokalkjent svartbak.

– Æ har napp, ropte Britt Marie Thomassen, og strevde med å sveive opp. Kor e høtten, du Edvard, for her snakker vi tyngre saker. Over ripa fløy først den ene, så den andre.

– Æ fikk to på en gang, jublet Britt Marie.

– E det hysa?

– Hæ? Nei, det e juletorsken, ble det konstatert.

Å være på havet

Man blir sugen på noe søtt på det ramsalte, og dagens lunsj besto av en stor pose bamsemums i styrhuset. Sjøen har tatt seg opp, og hvis vi hadde sittet og sjanglet sånn her på tørt land, da hadde folk trodd vi var på druen.

– Det vi ikke ser, det tar vi igjen i å være sjøsterke. Det e ingen her utav oss som e redd på havet, ble det flirt mella innglefs av bamsemums.

– Det var artig å være på havet igjen. Det har vel blitt et år siden sist, kan Svein Heitmann fortelle. Som pensjonert svømmelærer er han vant til å ta i et tak, og på Elvebakken skole var han i førti gode år.

– Æ ser nokka på loddet. Men om det e sild eller fisk vet æ ikke, sa skipperen idet han slo bakk i maskinen. Nei, no må vi fiske mer.

– Jeg skulle gjerne hatt båt. Har bestandig kjent en dragning mot havet, tilsto Hege Igeland, med sjøbeina godt plantet på dørken.

– Turer som dette og andre aktiviteter, det driver vi med hele året. Det gjør godt for humøret. Særlig hvis fisken biter, sa Hege, og ga fiskestanga et par ekstra rykk.

Svaksynt turistfisker

Vi fisket til neggelspretten tok oss, og det ble da litt monn i baljen.

– Ellen melde at det er klart for middag, ropte skipperen, og etter landkjenning i skumringen ble det viltgryte av selvskutt elg, inntatt i den ombygde fjøsen til Storekorsnes Ferie & Fritid. Maureen Bjerkan Olsen har våkent blikk for universell utforming, og ga skryt til husfrue Ellen Vekve for buede felter av kontrastrik antisklimatte i trappa opp til andre.

– Faktisk hadde vi en synshemmet turistfisker her, og det var han som gjorde oss oppmerksom på det. Han klistret medbrakt kontrastfarget tape i trappa, forklarte husfruen.

– Nydelig god elg. Blir det utsikter til å dra etter juletorsken neste gang også? Undret laget.

– Vi må se på saken, entes man om.