– Jeg holdt på å dø av en overdose

«Håkon» er i tyveårene og kommer fra Alta. Han hevder mange altaværinger ikke har peiling på hvor vanlig det er å bruke narkotika i Nordlysbyen. Også blant såkalte «vanlige» borgere.

– Mange tror at man kan se på folk om de ruser seg, men det stemmer ikke. Jeg har vært på mange fester der det har sittet voksne folk i gode stillinger og tatt amfetamin og kokain, hevder han.

«Håkon» er pasient ved Finnmarkskollektivet i Langfjordbotn. Her har han vært i ni måneder. Årsaken til det er ganske enkel.

– Jeg holdt på å dø av en overdose. Det var vel det som fikk meg til å innse at jeg var nødt å gjøre noe.

Altaposten treffer «Håkon» ute på Simanes, hvor han sammen med en annen beboer fra kollektivet, Michael fra Harstad, holder på å mekke på en traktor utenfor huset til Randi Synnøve Johansen. Randi er ansatt ved Finnmarkskollektivet og har hørt påstandene om normalisering av rus før.

– Dette er noe vi ofte hører fra ungdom som kommer fra Alta, at «dere skulle bare visst hvor vanlig det er», kommenterer hun.

En dag i uka tar hun med seg beboere fra kollektivet til gården.

– Jeg tror det er bra for dem å komme seg litt vekk. Å la dem få bruke kroppen og evnene sine, sier Randi.

– Det er første gang jeg er her, men det virker som et fint avbrekk, sier Michael, som har litt erfaring fra mekanikerlinja på videregående skole.

Husker bare det morsomme

Det er bare seks år siden Michael søkte tilflukt i rusen, men det kjennes iblant som et helt liv. Et liv med mange nedturer, men også vanvittige oppturer.

– Når du ruser deg kan du feste i flere døgn. Drikker du deg dritings på alkohol, og er så full at du nesten ikke klarer å stå på beina, kan du bare ta deg et skudd amfetamin, så er du edru på et blunk, sier han.

Selv om rusen har ødelagt så ufattelig mye, blir Michael som en ivrig guttunge når han forteller om gledene ved å sette et skudd.

– Det er så lett å bare huske de morsomme tingene og glemme alt det negative. Så hver dag må man minne seg sjøl om hvorfor man slutta å ruse seg, sier han.

Det burde være enkelt.

– Det fører med seg så mye dritt. Du mister familie, venner, jobb, hus. Ja, egentlig det meste. Du får pengeproblemer, som igjen fører til at du begynner å stjele, selge stoff og gjøre kriminelle ting.

Kjenner ikke barna

Sammen med ni andre rusmisbrukere ved kollektivet kjemper Michael og «Håkon» for å finne styrke, mot og glede nok til å klare et liv uten rus.

– Å ruse seg er å flykte fra følelser. Når du ruser deg fyller du et tomrom i livet.  Utfordringen er å finne andre måter enn rusen å fylle dette tomrommet med, sier Michael.

I november ble det offentliggjort at regjerningen satser 2,4 milliarder på rusfeltet de neste fire årene.

23-åringen fra Harstad satser alt på å få være pappa for barna sine. Sønnen på ett år har han aldri truffet. Datteren på to år har han sett fire, kanskje fem ganger.

– Det føles jo sårt. Man sitter igjen med mye skam, sier Michael, som hver eneste dag kjemper en knalltøff kamp for et rusfritt liv.

– Å slutte med amfetamin når du har det bra, er verdens enkleste sak. Å slutte med amfetamin når du har det dårlig, er verdens vanskeligste sak, sier han.

Vi har trukket innomhus og fått varm kaffe. Guttene har fått cola. I sofaen sitter barnebarnet til Randi og ser på TV. En hund svinser rundt føttene og fra et bur midt på stuegulvet kommer det gryntelyder.

– Det er stuegrisen vår, ler Randi.

«Håkon» og Michael kjenner at de er velkomne.

– Jeg er sikker på at mange du kjenner til ruser seg, sier «Håkon» til undertegnde.

– Noen gjør det kanskje for å takle presset de har på jobben, mens andre bruker det som virkelighetsflukt. Eller av kjedsomhet.

Uansett er det å leke med ilden, mener han.

– Mange ruser seg i helgene, mens de går på jobb i uka. Enkelte kan klare denne balansegangen i flere år før de når bunnen. Mens for andre rakner det tidligere, sier han.

– Dette er et skjult samfunnsproblem. Man ser bare folk som er sent i misbruket. Ikke de som er midt oppi det.

Romantisering av hasj

Både «Håkon» og Michael mener det er for mye romantisering av rusmidler.

– Eksempelvis at hasj ikke er så farlig og at det bør bli lovlig. Det er bare fokus på de gode sidene, men ingenting om de negative, sier Michael.

– At hasjen kan gi deg store psykiske plager senere i livet er det ingen som snakker om. Og at begynner du først med hasj, så er veien mye kortere til å begynne med andre og sterkere stoffer, sier Håkon.

– Synes dere det er bra at det holdes foredrag om rusens skadevirkninger for ungdommer?

– Når det holdes foredrag, så er det typer som Sven Erik Utsi, Morten Heierdal og andre «tøffinger» som hentes inn. Når unge gutter ser på dem og tenker, «ja, men han har jo klart seg, da er det ikke så farlig likevel», så hjelper det lite. Hvorfor ikke dra inn en fyr i rullestol fra Åsgård, spør guttene, som mener de psykiske skadevirkningene er for lite kjent.

Psykolog ved Voksenpsykiatrisk poliklinikk, Ann-Sylvi Nilsen, kjenner imidlertid godt til skadevirkningene. Hun har mange pasienter som har utviklet alvorlige psykiske lidelser som følge av rusbruk.

– Ungdommene kommer ikke før de for alvor begynner å slite med angst og paranoia, og når de innser at de ikke klarer komme ut av avhengigheten på egenhåd.

– Det som skjer når man bruker rusmidler over lang tid, er at hjernens struktur forandres. Selv ved første gangs bruk kan det gi alvorlige helsemessige konsekvenser og skade på hjernen. Det kan også gi psykiske problemer og i verste fall utløse psykose og fremskynde lidelser som schizofreni, angst og depresjoner, sier psykologen, som jobber i rusteamet i VPP.

Hun advarer mot å tro at hasj er et uskyldig stoff.

– I dag har det kommet syntetisk hasj og genmanipulert hasj på markedet. Der stoffet GBD, som demper psykose, er mer eller mindre tatt bort, og stoffet THC, som gir forsterket rusopplevelse er økt. Dette gir en mer uberegnelig rus og skadevirkningene kan være meget alvorlige. påpeker Nilsen.

Startet med trening

For «Håkon» starta stoffhelvetet med ønske om en fin kropp. Ja, kanskje ble spiren sådd enda tidligere.

– Jeg ble mobbet gjennom hele barndommen og hadde veldig lavt selvbilde. Da jeg i 16-årsalderen startet å trene styrke, var veien kort til å begynne med anabole steroider, sier «Håkon», som brukte sprøyte for å tilføre kroppen stoffene som gjorde at musklene skjøt fart.

– For jentene er det enkelt. De kan bare legge seg under kniven og ta silikon for å få en fin kropp. For oss gutter er det enten å trene hardt i flere år, eller ta snarveien om steroider.

Til å begynne med ble alt som han hadde drømt om. Han fikk venner i «bolemiljøet», musklene ble store og definerte og selvtilliten bruste.

– Jeg følte meg uovervinnelig, sier altaværingen, som visste om skadevirkningene.

– Men jeg brydde meg ikke. Ønsket om en fin kropp var sterkere.

Det ene førte til det andre og på en fest takket «Håkon» ja til å prøve hasj og deretter amfetamin. Ettersom han allerede var vant med sprøytebruk føltes det ikke så alvorlig å injisere amfetamin. Det som startet som festmoro i helgene, ble raskt et nødvendig onde i hverdagen.

– Når du bruker rus får du en vanvittig opptur når det står på, men når rusen går ut av kroppen, kommer nedturen. Da må du pøse på med mer stoff. Men til slutt hjelper heller ikke det.

Billig stoff

«Håkon» mistet jobben og livet besto til slutt av å sitte alene i leiligheten og spise tabletter, røyke hasj og skyte amfetamin. Det hele kulminerte da han mottok en pose med stoff på døra og ikke husker mer før han våknet på sykehuset fire dager senere. Så vidt berget fra en overdose.

Michael sitter ved siden av Håkon og snur og vender på snusboksen han har i hånda. Også han ble mobbet som barn, og som sårbar 16-åring var han et lett offer da han ble tilbudt amfetamin på en fest.

– Jeg ble hekta med en gang.

– Er amfetamin dyrt?

– Nei det er faktisk veldig billig, sier guttene nærmest i kor.

– For 500 til 1000 kroner i måneden kan du ha mange fester, sier «Håkon».

– Gateprisen er 600-700 kroner for ett gram, sier Michael, som hevder at det er mye stoff i ungdomsmiljøene og at mange dessverre ikke går av veien for å pushe stoff på uskyldsren ungdom.

– Det er en kynisk verden. Selv er jeg helt imot rekruttering og å tilby stoff til folk under 20, eller til folk som aldri har brukt stoff før.

– Hvorfor tilbyr eldre rusmisbrukere stoff til ungdom som aldri har brukt noe før?

– De vil ikke ruse seg alene, kommenterer Håkon.

Bodde i gapahuk

Før Michael kom inn på kollektivet var han på kanten av stupet. Avmagret, full av humørsvingninger, uten jobb, uten kontakt med venner og familie. Og uten bolig.

– På slutten bodde jeg i gapahuk, sier han.

Michael har vært rusfri en gang tidligere i løpet av sin «ruskarriere». Etter et opphold på rusklinikken Færingen gikk han ut døra med store forhåpninger om et nytt liv. Det ble med drømmene.

– Mitt ettervern trådte ikke i kraft før det var gått ett halvt år og da var jeg allerede på feil vei, sier han.

Daglig leder ved Finnmarkskollektivet, Trude Rød, har store forhåpninger til opptrappingsplanne fror rus for 2016-2020. Ikke minst til ettervernet.

– Det  er alfa og omega. Det nytter lite at vi klarer å hjelpe dem til å bli rusfrie, hvis de ramler utpå straks de går ut døra her.

– De trenger en hånd å holde i etterpå?

– De trenger en hånd å holde i ganske lenge etterpå, sier Rød, som er glad for at opptrappingsplanen slår fast at det skal satses på tverrfaglig samarbeid.

– Det er utrolig viktig at vi samarbeider godt med de kommunene som brukerne våre skal ut , sier hun.

Før kollektivet i Langfjordbotn mistet kontrakten i 2013, hadde de et eget ettervernstilbud. I løpet av de ti månedene de har vært i drift etter gjenåpningen, har de ikke lyktes i å få på plass tilbudet, men de skal søke Helsedirektoratet om penger og håper å være i gang så snart som mulig. Erfaringene er gode, særlig for de som ønsker å få hjelp.

– De som sto i ettervernet fra ni til 12 måneder lyktes i stor grad, mens de som ikke ønsket ettervern mer enn tre til seks måneder ofte falt tilbake, sier Rød.

Ettervernet på kollektivet fungerte 24/7.

– De visste at de kunne ringe når som helst, men de misbrukte det ikke. Vi mener det er så utrolig viktig at de vet at de kan nå oss, når de trenger det, sier Rød, som mener at de som er på behandlig på Finnmarkskollektivet skal kunne få tilbud om ettervern i Alta kommune, selv om de kommer fra et annet sted i landet. Slik er det ikke i dag, og etter hva Altaposten kjenner til, skal det ha med økonomi å gjøre at man kun tilbyr ettervern til personer tilhørende byen.

– Det er synd. Mange har kanskje behov for å starte på nytt ett helt annet sted en der de kommer fra, eksempelvis i Alta, sier Røed.

God statistikk

Da Finnmarkskollektivet drev sitt eget ettervern, viste statistikken at av 31 stykker som hadde ettervern fra 2009 til 2013, var det kun seks stykker som falt tilbake til rusmisbruket.Verken Rød eller Randi Synnøve Johansen vil kritisere ettervernet som Alta kommune gir, men de har ønsker for brukerne.

– På generell basis fungerer ettervernet i landets kommuner per i dag for dårlig, sier Johansen, som synes det er tungt å se at arbeidet som er lagt ned på kollektivet i altfor stor grad renner ut i sand, når ungdommene skal ut i det kommunale ettervernet.

– Det føles som en håpløs kamp og man føler på en måte at man ikke har strukket til, sier Randi og legger til:

– Jobben som gjøres er god der og da, men så er det det som skjer etterpå, som er så viktig. At de får tilbud om jobb, skole og hjelp til å etablere nye nettverk. Nettopp å følge dem opp rent fysisk er kjempeviktig, og det tror jeg det skorter på ute i kommunene.

– Det er ingen tvil om at det er stor tilbakefallsprosent og til dels dårlige resultater innen rusbehandling og ettervern i Norge. Her er det mange som har ansvar på flere nivåer og kommunene må  gjøre en enda bedre jobb for å ha tett oppfølging av brukerne etter behandlingen er avsluttet, sier kommunalleder for helse- og sosial i Alta, John Helland til Altaposten.

Når han hører om Michael som måtte vente i et halvt år på at ettervernet skulle trå inn etter endt rusbehandling i en annen kommune, har han følgende kommentar:

– Det er altfor dårlig og akkurat slik det ikke skal fungere. Derfor er det så viktig at kommunen samhandler med rusinstitusjonene og planlegger ettervernet i god tid før utskriving, sier Helland.

I 2016 får han 1,2 millioner fra staten til styrking av rusfeltet i Alta kommune.

– Pengene skal gå til å delfinansiere rus- og psykiatriteamet, hvor kommunen har fem stillinger, som driver oppsøkende arbeid for å hjelpe brukerne i hjemmesituasjonen, også utenom vanlig arbeidstid. Dette arbeidert inkluderer både de som er motiverte til ettervern, og de som ikke klarer å slutte å ruse seg, men likevel har krav på et verdig liv, sier Helland.

– Er det nok ettervernsboliger?

– Nei, svarer Helland, som forklarer at det jobbes med å bedre gjennomstrømningen, samt med å øke bokompetansen til de som bor i de kommunale boligene. Dette for å gjøre dem bedre rustet til å klare å komme seg inn på det ordinære markedet.

Til tross for at Michael fra Harstad har dårlig erfaring med  det kommunale ettervernet, har han trua på fremtida.

– Jeg ønsker å gå på skolen og få meg en jobb der jeg kan hjelpe andre. Hvis man er litt aktiv selv og stiller noen krav til hva man forventer etter endt rusbehandling, tror jeg det er lettere å lykkes, mener 23-åringen, som har et ønske som overgår alt annet.

– Jeg håper å få treffe barna mine og bli kjent med dem.

Lytt til ungene, ikke kjeft

«Håkon» har bare tre måneder igjen før han skal tilbake i Alta-samfunnet.

– Jeg har fått kontakt med familie og gamle venner som ikke tilhører rusmiljøet, så det tror jeg skal gå fint. Jeg tror også jeg vil klare å skaffe meg en jobb, sier han optimistisk.

– Jeg har også innsett at det er bedre å ha to gode venner, fremfor ti dårlige.

– Hvilket råd har dere til foreldre som ønsker å unngå at ungene havner på dop?

– Snakk med ungene. Lytt til hva de har å si. Ikke kjeft, selv om dere finner ut noe, råder Michael.

– Hvis foreldrene kjefter blir man bare fortvilet og forbanna, og da får man enda mer lyst å ruse seg, sier «Håkon» og føyer  til:

– Rus handler jo om å døyve følelser, og hvordan føler du deg når du nylig har kranglet, spør han.

Guttene råder også foreldre til å være på vakt dersom ungdommene deres begynner å dra på fest hver helg.

– Da bør varsellampene blinke, mener «Håkon» og Michael, som ber foreldre spørre barna hvor de er og hvem de vanker med.

– Kjør dem til og fra fest og allièr dere med andre foreldre, sier Michael.

– Jeg har faktisk vært på fest med en kar som sa han skulle ønske foreldrene hans brydde seg om hvor han var. Han fikk lov å være ute hele natta. Så ikke vær redd for å bry dere, oppfordrer «Håkon».

– Kjærlighet og varme. Det er stikkordene, sier Michael.