Så langt i år har like mange kvinner som i hele fjor oppsøkt hjelp hos Alta krise- og incestsenter.
– 70 prosent er utenlandske og de fleste av dem thailandske eller andre asiatiske damer gift med etnisk norske menn, sier Gunn Andersen, Christine Pedersen og Caroline Bjørnstad ved Alta krise- og incestsenter.
Mindre tabu
I 2014 var det 18 kvinner og 10 barn som bodde ett eller flere døgn ved krisesenteret. I år er tallet 18 kvinner og 18 barn. Noe som betyr at tallet ved årets slutt langt vil overstige fjorårets.
– Det handler nok om at vi er blitt mer kjent og at det er mindre tabu å oppsøke oss, mener leder ved senteret Gunn Andersen.
Hun sier at de thailandske kvinnene ofte er sårbare på grunn av at de ikke kan språket og at de har et snevert nettverk. De kvinnene som oppsøker senteret har som hovedregel fått hjelp av andre thailandske damer i Alta.
– Uten hjelp ville de aldri funnet frem til oss. De vet ikke engang at de eksisterer, sier Andersen.
– Opplever man et en kvinne etter mange år i Norge ikke kan norsk, bør en varsellampe ringe. Hvem har satt en brems for det liksom, spør Bjørnstad som er spesialsykepleier.
Usynlige i samfunnet
Kriseteamet sier at damene som gifter seg med utenlandske menn, eller kvinner som kommer via familiegjenforening fra andre land, har lett for å bli usynlig i samfunnet.
– De fanges ikke opp av på samme måte som eksempelvis flyktninger som deltar på norskkurs og er knyttet til helsevesenet og andre instanser. Disse kvinnene kan leve hjemme i årevis uten at noen nærmest vet om dem, sier trekløveret ved senteret.
Partnerdrap
Andersen, Pedersen og Bjørnstad oppfordrer folk som har mistanke om at kvinner lever med fysisk eller psykisk vold tar kontakt, enten med krisesenteret, politiet eller helsevesen.
– Når vi ser alle partnerdrapene i Norge, er det opplagt at noe svikter. Hva er det som gjør at vi ikke har klart å fange dem opp? Når vi ser at det skjer partnerdrap, selv der kvinnene har bedt om hjelp fra krisenteret, er det ille. Vi må bli bedre til å lese mellom linjene. Det gjelder både oss, politiet, psykiatrien og alle de som er i kontakt med disse kvinnene, mener Andersen.
– Politiet har familievold som satsingsområde. Lykkes de synes dere?
– Ikke godt nok. Vi savner at voldskoordinatorstillingen har en kontinuitet. Det er ofte utskiftinger og når den ene har begynt å bli kjent med tematikken, slutter vedkommende. Vi synes det er utfordrende, sier Andersen.
Flytter tilbake til hjemlandet
Andersen sier at flere av de utenlandske kvinnene klarer å bryte ut av voldelige forhold etter at de har kommet til krisesenteret.
– Noen velger å reise tilbake til hjemlandet, mens andre klarer å reetablere seg. Vi hjelper dem på veien videre med å skaffe bolig og til å finne frem til Nav og andre instanser de trenger.
– Vi oppfordrer ingen til å anmelde, men vi spør om de ønsker det og bistår dem med det, sier Bjørnstad.
– Hvilken type vold snakker vi om?
– Det kan være både fysisk og psykisk vold, men vi ser at den psykiske volden øker. Det kan være trusler og nedbryting. Mange ganger har de vært utsatt for fysisk vold tidligere og da kan truslene gå på at det skjer igjen "hvis sånn eller sånn". Ellers er den psykiske volden systematisk nedbryting av selvbildet med utsagn som at "du er stygg", "feit", "dum", "du kunne like gjerne vært død", eksemplifiserer Bjørnstad
Må tørre
Andersen, Pedersen og Bjørnstad ber folk om ikke å være så redde for å melde fra ved mistanke om voldelige eller undertrykkende forhold.
– Man må tørre å være et medmenneske.
– Noen er kanskje redde for å blande seg fordi de er redde for å ta feil?
– I så fall tar man mest hensyn til voldsutøver, sier Andersen, mens miljøterapeut Christine Pedersen føyer til:
– En kvinne som faktisk tok kontakt beskrev det slik: "Jeg var nødt å gjøre noe. Jeg kunne ikke sitte å applaudere dette".