Hanne Boel og Omar Dykes dro tusenvis til festivalteltet.
Publisert: 27.05.2007 kl. 17:57 , Endret: 27.05.2007 kl. 17:59
Det gikk ikke langt uti programmet lørdagskvelden før publikum fikk hva de hadde ventet på. Etter en flott og superenergisk oppvarming fra Frogner Tennisklubb, slapp Texas' bokstavelig talt store sønn Omar Dykes til.
I en laid-back positur kunne han hilse Alta velkommen, før han banket løs på gitaren.
Trailerblues
Omar the howlers la ikke fingrene imellom, og klinte til fra start, med røff og breial trailerblues. Velbalansert og fin lyd gjorde konsertopplevelsen til en fryd. For selv om bassen runget og trommene knatret, var det ingen problem å få med seg verken vokal eller gitar.
Både mimikk og kroppsspråk tilsa at den store bamsen fra Texas la følelser i det han gjorde. Han gikk i tillegg hardt til verks mot sin stakkars gitar, som fikk gjennomgå så det holdt. Omar vred og slo og banket løs på instrumentet, litt for at det skulle se tøft ut, antar vi, men også for å få fram en spesiell sound.
Altas nye blueskonge ga et variert show, som spente fra skikkelig «old fashioned» blues til rock.
Jubelbrus
Allerede under konserten til Omar the howlers virket storteltet mistenkelig fullt. Men det skulle vise seg å være et synsbedrag. For da Hanne Boel var i ferd med å entre scenen, rauset det inn enda flere festklare publikummere.
Den danske souldronninga ble tiljublet allerede før hun rakk å ta i mikrofonen.
Boel, som var det store trekkplasteret under historiens første soul bluesfestival i Alta, satte tydelig pris på mottakelsen. Båret fram på en bølge av jubelbrus, sang hun det remmer og tøy og stemmebånd kunne holde, og leverte så det holdt.
Allsang
Uoppfordret allsang er ikke noe vi nødvendigvis er vant med på konserter her oppe i det kalde nord, men under «I wanna make love to you» tok plutselig Boel mikrofonen bort, bare for å konstatere at publikum sang med.
Allerede da var livet i salen intet annet enn fantastisk. Og bedre skulle det bli.
For da dronninga dro fram gitaren og begynte å klimpre på «Don't know much about love», tok det helt av. Til tider var det vanskelig å høre vokalen fra Boel i det øredøvende livet. Hvilket må kunne sies å være ganske så positivt.
God lyd
Vi tar med på tampen at lyden lørdag heldigvis var mye bedre enn det var på fredagen. Om det var fordi lydpersonellet fikk en pekefinger fra festivalledelsen, vites ikke. Men faktum er at kvaliteten var mye bedre lørdag, samt at lydnivået var akkurat passe.
Lørdag kunne man dermed gå hjem med hodet fylt av gode konsertminner, i stedet for øresusen man satt igjen med fredag.
