Publisert: 26.05.2007 kl. 15:57
Fredagskvelden begynte vel og merke ikke spesielt godt. Rita Engedalen & Backbone hadde den utakknemlige jobben med å være først ut på storscenen, og de slet virkelig med å gire opp publikum. Forståelig nok hjalp det lite med store mengder gitaronani – den lengste sekvensen på nærmere fem minutter (!) – og skjærende høy lyd ut av høyttalerne.
At spellemannsprisvinner Engedalen er skrytt opp i skyene av norsk musikkpresse får ikke hjelpe. Verken hun eller hennes vakre stemme klarte å berge konserten.
Ga alt
Da både føltes og hørtes det bedre ut når Dr. Feelgood tok over jobben, og kjørte løs med passelig tilmålte gitarsoloer, en vokal med futt i og både liv og røre i store mengder.
Etter ikke mange låtene hadde det samlet seg tettpakket med folk foran scenen, noe vokalist Robert Robinson og hans crew tydelig satte stor pris på.
De ga alt, og fikk respons så det dirret i teltet.
Både vokalist Robinson og gitarist Steve Walwyn fikk vist sine soloegenskaper – førstnevnte i en følelsesladd harmonikaseanse og sistnevnte da han flere ganger gjennom konserten dro herlige toner ut av sitt strengeinstrument.
Elektrisk
Men til tross for at Dr. Feelgood imponerte på scenen, var det Nazareth de fleste av de over halvannet tusen oppmøtte hadde ventet på. Bandet hadde tydeligvis bestemt seg for å følge opp den strålende forestillingen fra gutta i Dr. Feelgood, og gjorde sitt beste for å rocke stemningen ytterligere ett hakk opp.
Gode, gamle Nazareth klarte ikke helt å følge tempoet til Dr. Feelgood. Heller ikke publikumsresponsen, før helt mot slutten, da låta alle hadde ventet på – «Love Hurts» – dukket opp. Stemningen var elektrisk, folk sang med, klappet i takt og vugget til låtene. Smilene fortalte at minner fra ungdomstiden kom på løpende bånd, og mangt et par trakk enda tettere nærmere da vokalist Dan McCafferty med lukkede øyne sang «ooooooooh, love huuuuurts».
Ubehagelig høy lyd
Vi tar med på tampen at lydpersonellet de forskjellige bandene har med seg burde hatt bank. Eventuelt fått opplæring i hvordan lyden fungerer i et svært telt. Lydpersonellet til Rita Engedal & Backbone og Nazareth ga såpass mye pedal at hammeren gikk bananas på stigbøylen – som igjen klasket løs mot trommehinnen. Ubehagelig, noe også flere publikummere kommenterte overfor undertegnede.
Det gikk greit under Dr. Feelgood, og etter et par låter fra Nazareths side skjønte også sistnevntes lydmann at han måtte skru ned et par hakk.
Vi satser på at hørselen er i orden til lørdagskvelden.
