Et stjernelag av artister, musikere og andre scenefolk hadde trommet seg sammen på kort tid for å hedre avdøde Inga Juuso, som gikk bort sist høst, og hvilken konsert de kom opp med. Magisk er det ene ordet som gikk igjen blant både prominente og mindre prominente gjester på Báktehárji idrettshall, noe over 400 i tallet.

En følte vel at enda noen flere kunne og burde deltatt ved en slik anledning, men som sidemannen sa; dette skjer bare en gang, så synd på dem som velger dette bort. Omlag 100 av sitteplassene forble tomme, men det dempet ikke stemning og godfølelsen konserten gav.

Fantastisk regi

Teatersjef Haukur Gunnarson sto for regien, og hvilken regi. Alle små ting stemte, musikken danset umerkelig inn og ut av bilder og film av samelands kjære Inga Juuso, som ble projisert på lerret bak på scenen, med perfekt presisjon, og band og musikere var tighte som få med kort øving, selv om en merket at ikke alle småspill traff vokalistene, eller motsatt. Dette merket de færreste noe til.

Stjernelag

Både artister og spesielt musikere som hadde sin historie med avdøde Juuso, og dermed ville hylle henne, var alle i en egen divisjon – den øverste. Fantastiske prestasjoner, der både vokale og musikalske godbiter fikk det å risle nedover ryggen par ganger. Å sette opp noe slikt er ingen garanti for suksess, men dette klarte altså en Raknes i storslag med kontrabassen og resten av hans stab av flinke folk. Publikum reiste seg da også på tampen og klappet, ropte og nikket, mens man snappet opp ordet magisk fra annenhver seterad.

Rørt og fornøyd

Steinar Raknes, som har gjort borti tusen konserter eller flere med Inga Juuso, var en glad, lettet og ydmyk mann etter konserten bak scenen.

– Dette er så stort og jeg er så glad nå at jeg nesten tok av i takketalen til stab og musikere etter konserten, smiler Raknes.

– Det er noe eget med joik og det å i løpet av kort tid skulle stable opp såpasse ulike artister for å få en helhet – det har ikke vært lett. Likevel følte jeg med en gang at dette ville funke, og når jeg hørte damekvartetten låt så tight og med en utrolig samklang, så følte jeg vi nesten kunne gå på vannet, ler Raknes.

Han innrømmer at det ble sterkt, også emosjonelt.

– Det ble det. Jeg var glad jeg hadde sett filmen med Inga på gjennomkjøringen, eller så vet jeg ikke hvor det hadde bært av sted. Vi har turnert så mye og opplevd så mye, så jeg kjente Inga meget godt, kan du si. Hun lærte meg så mye om og så mange joiker, så til tross for at jeg ikke kan joike, så kan jeg utrolig mange joiker. Giitu, giitu Inga. Takk for ikveld også, avslutter Raknes, og vi fra Altaposten henger oss på; giitu, Inga.