Fra hyttevinduet i 9650 Akkarfjord har rockeveteran Geggen Mauno full oversikt over vinden, havet og følelsen av å være midtfjords i livet. Der senkes tempoet til 7-8 knop og assosiasjonene fra livets seilas presser på, ute i havgapet.
Bak den slentrende stiltonen og uflidde vokalen finnes et bankende hjerte, for Finnmark, hjembyen og de menneskene han har rundt seg. Og de han ikke lengre har med seg, som vennen og inspirasjonskilden Tore Hansen som gikk bort så alt for tidlig. På plata takker han for vennskapet ved å avslutningsvis fremføre Hansens flotte hymne til Hammerfest.
Geggens musikalske referanse er som vanlig langt inn i Neil Young- og Bruce Springsteen-land, men er denne gangen vel så mye dylansk i formen. Kanskje ikke så tilfeldig at han synger om å være «blåst bort av vinden» og bruker masse energi på å male verbale bilder fra sine inntrykk, følelser og opplevelser. Geggen fremstår som en brennende, samfunnsengasjert sjel som har utsikt fra gatenivå, en som ser arbeidsfolk eller de som sitter nederst ved bordet. På låten «Fabrikken» er tonen lett og ledig, men han banker neven i bordet på vegne av de med trevlete hender, etter åtte timer med filetkniven og all tenkelig lojalitet og tålmodighet. Tankene går til en av Springsteens glemte perler, låten «Factory» (1978). Her har han for øvrig hentet inn bysbarn Bjørn Sundquist på gitarsolo.
Produsent Lars Rune Rebbestad har muligens gitt Geggen litt strammere regi enn normalt, men har samtidig trått varsomt tilbake for å gi hovedpersonen plass og luft til å løfte fram sin egenart. Geggens signatur er helt genuin, uten sangpedagogisk finesse eller behov for å være en flinkis. Han er seg selv og takk for det.
Av Rolf Edmund Lund