June Sommer Strask tar leseren inn i eventyrland. Til slutt er det vanskelig å forlate.
Publisert: 16.12.2009 kl. 13:44 , Endret: 16.12.2009 kl. 13:51
Møt Ravna. 13-åringen bor på et båtverksted i ei lita bygd i Nord-Norge. Hun har de vanlige problemene som alle andre - pappa er syk, broren plagsom og onkel Marenius som jobber på kontoret er bare rar.
I tillegg er det noe merkelig der ute i skogen som bare hunden hennes kan se. For problemene som Ravna møter er ikke bare av den vanlige sorten. Ravnejuvet har som tittelen røper en hemmelighet, og ondskap truer bygda. De voksne oppfører seg rart, ikke minst denne onkelen som går på jakt i skogen. Hva er det han er ute etter?
Magisk verden
Etter en tur i ei grotte havner Ravna i ei bygd som heter Ostad. Uten at hun er klar over det har hun gått gjennom en magisk portal som fører henne til hulderland. Her møter hun Leonora, også hun ei ung pike - like eventyrlysten og uredd som sin nye venninne fra menneskeverdenen. Mens huldrene er fullt klar over menneskene - noen lever til og med sammen med dem - har de på den andre siden for lengst avfeid denne magiske verdenen som overtro.
I hulderverdenen er det urtene og naturen som er medisin, og Leonora hjelper til når Ravnas pappa blir syk. Det er egentlig strengt forbudt for huldre, spesielt de yngste, å dra til menneskeverdenen. Likevel slår de to jentene seg sammen. Ikke bare må ondskapen i juvet overvinnes. Leonoras søster er i tillegg fanget på den andre siden.
Huldermytologi
Vi kan vente flere bøker om jentene for i slutten av boka er det en rekke ubesvarte spørsmål, og ondskapen er så absolutt fremdeles til stede i Ravnejuvet.
Teksten flyter lett og mytologien er spennende og levende beskrevet. Her bobler det over av gammel overtro, helbredelse og magi. Forfatteren er selv naturmedisiner, og det har vært et poeng for henne å bruke mytologien slik den tradisjonelt ble levd i landsdelen.
Selv hadde jeg ønsket en mer definert skurk, og et enda større klimaks mot slutten av boka. Noen av overgangene er omstendelige, og litt for mye av dialogen tjener handlingen på bekostning av karakterene. I stedet for å holde blikket fast på målet og framgang i handlingen, kan Strask gjerne gi hovedpersonene et enda større miljø og mer tid til å være seg selv neste gang.
Men spennende, godt skrevet og til og med viktig? Ja absolutt. Strask kjenner til den gamle verdenen, og den gleder jeg meg til å høre enda mer om i årene som kommer.
