Hellbillies
Hovedscenen, fredag
Terningkast: 6
Etter 25 års fartstid låter Hellbillies stadig tyngre og røffere. Dette gikk rett hjem hos det mer rockeorienterte publikummet.
Hellbillies omtales ofte som et country- eller countryrockeband – noe feilaktig, mener jeg. Fredag kveld beviste de ettertrykkelig at de står stødig og trygt ikke bare på Breverudmyra, men også til langt over anklene i sørstatssumpen. Referansene til sørstatsrockeband som Lynyrd Skynyrd og kanskje spesielt Allman Brothers Band var i hvert fall meget tydelige.
Hellbillies er et av de mest suksessrike norske band, både kommersielt og kunstnerisk. På hvert av hallingdølenes ti studioalbum har de levert to-tre låter for evigheten, så mange at ikke ikke engang halvparten får plass i bandets konsertrepertoar. Og til alt overmål har Hellbillies til dags dato ikke gitt ut ett eneste skikkelig dårlig album.
Konserten blir en vekselgang mellom klassiske publikumsfavoritter og texasinspirerte kvalitetslåter, der gitarfantomet Lars Håvard Haugen får mye fritt spillerom. Han er en av Norges aller beste gitarister, og vi snakker om høyt, internasjonalt nivå. Gitarfansen i publikum får en timelang øyekatarr og kan knapt få nok av 45-åringens lekre detaljer. For andre derimot kan det bli i overkant mye. Jeg mener at Hellbillies balanserer dette fint. Publikum tas alltid tilbake til en av de mange folkekjære og muntersåre låtene når Lars Håvard har gjort seg ferdig på el-gitaren. Dessuten bidrar bruken av dialekt til å dempe noe som enkelte syns er en i overkant drøy dose rock.
For musikknerdene blir Lakafant et kunstnerisk høydepunkt. Først briljerer keyboardist Lars Christian Narum med en saftig solo på Hammond-orgelet, før vokalist Aslag Haugen drar en herlig solo på el-gitar. Deretter overtar (selvfølgelig) lillebror Lars Håvard stafettpinnen, og til slutt spiller brødrene el-gitar tostemt i beste Allman Brothers-band-tradisjon. For en musikalsk stafett!
Bernhard Hienerwadel