Historien om de militære e-tjenestenes samarbeid er et grundig dokument om internasjonalt samarbeid mellom Norge og USA.

Ikke siden Owen Wilkes og Nils Petter Gleditsch beskrev norske militære etterretningsinstallasjoner i boka «Onkel Sams Kaniner», har den ønskede og villede manglende demokratiske kontrollen med militær etterretning, blitt så avkledd som i den nye boka til Bård Wormdal, «Spionbasen - den ukjente historien om CIA og NSA i Norge».

Ser og hører

At storebror både ser og hører hva Vladimir Putin og hans tjenester holder på med, er naturligvis ingen stor hemmelighet, men boka til Bård Wormdal dokumentere hvordan og hvorfor den militære e-tjenesten har så sterke bånd til USA, som den har.

Norge er flinkeste gutt i NATO-klassen på tilrettelegging for amerikansk overvåking. Det viser de resultatene som framkommer i Bård Wormdals siste bok. Den er vel verdt å lese, for den inneholder en rekke hendelser og ikke-hendelser som tidligere ikke har vært omtalt.

Mange såkalt venstreorienterte i Norge har helt siden slutten av 60-tallet vært pågående og kritiske til samarbeidet Norge har med USA om de hemmelige militære tjenestene og meteorologisamarbeidet. Påstandene om at Norge er den 51. amerikanske staten, er ikke av ny dato. Og selv om Norge ikke er en stat i USA, og for den saks skyld heller ikke den siste sovjetstaten, slik den tidligere svenske industriministeren i sin tid hevdet, så avdekker Wormdals bok et tett utenomparlamentarisk, stilltiende, hemmelig samarbeid mellom norske og amerikanske overvåkere.

Basert på virkelige hendelser

Boka avslører ved bruk av åpne kilder at en rekke avtaler mellom de hemmelige e-tjenestene er inngått dels med regjeringens vitende og dels uten. Mest uten, ser det ut for – og ingen må tvile på sannhetsgehalten i bokas avsløringer. Alt er teppebombet med kildehenvisninger, som hvem som helst kan ettergå hvis man tviler. At Wormdals første bok «Satelittkrigen», delvis ble tiet i hjel i norsk offentlighet fordi han avdekket åpenbare brudd på Svalbardtraktaten, så fortjener denne boka bred offentlig debatt om hvorfor de hemmelige tjenestene er hemmelige.

Wormdal skriver blant annet slik:

«Det mest alvorlige spørsmålet er om hemmelighold har ført til manglende politisk styring av viktige sikkerhetspolitiske spørsmål.» For Wormdal har ikke kommet lett til opplysningene han presenterer i boka. Fortsatt er mye materiale stemplet strengt hemmelig og ikke engang historikere får tilgang til materialet.

Da er det befriende at forfatteren har forlatt skrivehulen sin og kontaktet folk som har noe å fortelle. Om kryptoopertører i containere i lasterommet på fiskebåter, om skarpe skudd mot spionskipet Marjata i Barentshavet under sovjetisk marineøvelse, om oppbyggingen av lyttestasjonen på Korpfjell i Sør-Varanger og en rekke andre lesverdige historier.

Frykten for russisk invasjon har normalt vært betydelig sterkere i forsvarsstabene og i de hemmelige tjenestene, enn hos folk flest i Finnmark. Det var tross alt den Røde Arme som befridde Finnmark da krigen var over.

Og det var og er vanlige borgere av kongeriket som har drevet og fortsatt driver avlytting av russisk militært samband. Mange har bare fått litt ekstra utdanning i språk, koder og telegrafistknep i USA, betalt av – helt riktig USA.

Intensiv språkopplæring i USA

– Første dag fikk jeg 200 gloser og enkle uttrykk, pluss det russiske alfabetet. Dagen etter skulle vi kunne bruke disse uttrykkene. Jo, det var et sjokk, forteller Aage Strifeldt, pensjonert «kanin» med et langt liv i e-tjenesten bak seg til forfatteren.

I boka får Wormdal på en elegant måte frem at noen alltid har visst, men kanskje ikke har ønsket å se sammenhengen. Eller har de det?

Da USA ønsket betydelig utbygging av lytteanlegg i Norge, ble det lagt betydelig press på landet vårt. Og statsminister Einar Gerhardsen sier i et møte i sikkerhetsutvalget at militær utbygging i nord ikke vil belaste norske budsjetter. Så sier han at; «man i prinsippet bør stille seg mest mulig positivt der Norge i kraft av sin beliggenhet kan yte fellesforsvaret særlige tjenester ved slike utpreget defensive tiltak». Sikkerhetsutvalget godkjenner så at Forvarsdepartementet fortsetter arbeidet med utbygging.

Wormdal skriver så at «Formannen i militærkomiteen på Stortinget godkjenner at saken ikke blir omtalt i statsbudsjettet.» E-tjenestesjef  Vilhelm Evang, og CIA-sjef i Oslo, Louis Beck undertegner deretter en avtale og fra 1958 til 1962 ansetter etterretningstjenesten om lag 360 personer for denne tjenesten, med lønnsmidler fra amerikansk etterretningstjeneste.

Av Magne Kveseth