Årets høydepunkt

Reinlykke på kalvemerking
bildeserie

Det er høst og kalvemerking for siidaene. Det krever samling, samhandling og samhold. 


Familier og slekt samles, hardt arbeid venter. Likevel mangler denne høytiden for reindriftsamer ikke smil og latter, kos og tid for å snakke om løst og fast som har innvirkning på den kommende vinter og reindriftas ve og vel i fremtiden.


Det dundrer i bakken og prustes tungt, fra mennesker og dyr. Reineieren svever over bakken mens lerretet står som et seil imellom dem. Foran slenger reinen seg fra side til side som en slange, med stø kurs for åpningen i gjerdet, eller kverna som det riktig heter. Mellom dyrene springer små kalver etter mora på korte bein. Det er kalvemerking ved kysten.


Samlingsstund

Gjennom en lang vinter og en sommer med matauke mellom frodige fjellsider, er det nå klart for å sjekke avkastningen, kalveutbyttet. Dette er både kjernen i reindrifta, og årets høydepunkt. Først og fremst for reineierne sjøl, men også for storfamilien som består av slekta, drenger og hjelpere (verdder).

Alle er de her for å gi en hjelpende hånd, liten som stor. De minste begynner i gjerdet allerede i 4-5 årsalderen, og en kan si at disse får dette inn med reinmelka.


Rundt det karrige området ved gjerdeanlegget ved Årviksand på Arnøya kneiser mektige Storfjellet, Anrøytind, Svarttind og Storetind, alle over 1000 meter. Langs fjellsidene er det frodig og grønt. Det er riktig idyllisk og naturskjønt. I hvert når det ikke regner. Det gjør det ikke i dag. Kanskje er det derfor smilet og latteren sitter løst hos alle? Dette er tiden for å samles og løse små og store hverdagsproblemer og drøfte de mer alvorlig sidene og utfordringene for reindriftas fremtid. Både inne i gjerdet, eller ved bålet i matpausene.


Samhold

De av ungene som ikke er inne i gjerdet sysselsetter seg selv med snekring og annen lek. Innimellom økta får de ofte følge av en av de voksne, som hjelper de små med deres utfordringer. Slik har det alltid vært i reindriftas storfamilie. Er mor og far opptatt, så låner en av de andre hendene sine til ungene.

I gjerdet diskuteres kalvetilskuddet, der noen smiler bredt, mens andre ser mer bekymret ut. En av disse er Johan Isak Gaup (36).

- Jeg har enda ikke sett mange av mine kalver, men tar det helt med ro. De pleier å komme på løpende bånd blant de siste flokkene vi driver inn, gliser han. Imens bruker han tida på å snakke med slekta og gamlefar i gjerdet. Johan N. Logje (88), som hevder han snart har vært 88 ganger i gjerdet i samme ærend som i disse dager. Det råder harmoni og samhold blant siidaens medlemmer og hjelpere, selv om det innimellom diskuteres med litt høyere stemme.


- Alle må lære gjerdet gang og regler, forklarer siida-isit Nils Peder N. Gaup (45), og sikter smilende til de yngste som er ivrige, men må roes ned iblant.


Livsstil

Anne Katja Gaup (17) er ung og kvinne. Også hun tar i et tak, som en dreven kar.

- Jeg har gjort dette siden jeg var liten, og gleder meg spesielt til denne tiden, da kalvene er på bena. Det er så artig å se de nye i flokken og dette er rett og slett det gode livet, smiler hun bredt.

Om hun skal bli reineier, er hun mer unnvikende på.

- Det vet jeg jo ikke i dag, og selv om jeg elsker dette livet, så har jeg begynt på medier og kommunikasjon i Alta, da jeg også elsker foto, sier hun noe brydd.

- Sikkert er det i hvert fall, at selv om dette er knallhardt arbeid, så er det både fjernt unna all problematikk rundt reindrifta og viser at næringa har greid å ta vare på de gamle siidatradisjoner, der samhold, samarbeid og felles mål er stikkord.





Altaposten ønsker en åpen og saklig debatt. Vi fjerner fortløpende innlegg som er rasistiske, sjikanøse eller strider mot etikk og lovverk. Vi krever at du bruker ditt egentlige navn og oppfordrer alle til å være saklig og vise respekt for andres meninger.

Rolf Edmund Lund, ansvarlig redaktør

bildeserie