Jahn Roald Kristiansens store lidenskap er metalldetektoren. Rundt omkring i Vest-Finnmark har han gjort mange funn. De eldste av dem kan dateres tilbake til middelalderens Alta.

Se alle funnene fra Alta kommune ved å bla i piltastene!

Tilbake på 1300-tallet kan lokalbefolkningen rundt Alta ha drevet handel med britene, viser myntene som er funnet på Lathari.

Preget under kong Edward

Funnet av såkalte «Long cross»-mynter, er det eldste myntfunnet i Finnmark og det nordligste i verden av denne typen. Mynten som Kristiansen fant i 2013 ble bestemt som en type preget i Canterbury i årene 1302 til 1310 under kong Edward I og Edward II. På disse mynter står navnet til kongen, for eksempel «Edw» for Edward, men ikke nummeret i rekkefølgen av kongene med dette navnet og heller ikke årstallet mynten ble preget. I år fant kameratene Tor Inge Iversen og Roy Vidar Nilsen en tilsvarende mynt.

– De som er opptatt av historie, sier det har vært en form for havn på Lathari i virkelig gammel tid. Noe må ha skjedd, når to like mynter er funnet på samme sted, og det kun er funnet to slike i hele Finnmark, mener Kristiansen.

– Det spesielle var at det i så gammel tid, ikke var særlig bebyggelse inne i fjorden. I middelalderens Finnmark bodde folk stort sett på øyene, for å være nær fisken, forklarer Kristiansen.

Mistet mynter på marked

Slike funn hører imidlertid til sjeldenhetene. De fleste myntfunnene i Alta, har skattejegeren gjort i det gamle potetlandet til Helmer Nielsen i Bossekop, på stedet hvor samene hadde slått opp telt under Bossekopmarkedet. Kanskje var det noen som fikk for mye å drikke, og myntene ramlet ut av lomma? I alle fall har det blitt mange funn her.

– Markedsgata begynte i enden av potetlandet. Det er her jeg har gjort mange av funnene. Ellers har det også blitt noen funn i Talvik, forklarer Kristiansen.

Blant de øvrige funnene som er gjort i Alta, finner vi mynter fra 1600-tallet og fremover, både norske, svenske og danske mynter. Det er funn fra tyskernes dager, gamle britiske mynter, en rekke spenner og ringer og bunadssølv, for å nevne noe.

I Kautokeino og Loppa har Kristiansen også gjort funn av mynter, her tilbake til 1700-tallet.

– Ingen av myntene jeg har funnet er direkte sjeldne, men noen er mindre vanlige. Men ingen av dem er spesielt mye verdt, kanskje 1000 - 1500 kroner for de med mest verdi, de store sølvmyntene. Så de som tror at jeg gjør dette på grunn av pengene, og eventuelt vurderer å bryte seg inn hos meg kan nok bare finne på noe mer innbringende, ler han.

De eldste myntene fikk han ikke beholde. Reglene er nemlig klare, alt som er fra før 1650, må han levere inn. Alle gjenstander som er fra før reformasjonen, altså 1537, må også innleveres.

– Sjansen for å få det tilbake er også svært liten. De har så lite gamle mynter på Tromsø museum at de beholder dem stort sett, sier han.

Harde kår

Gjennom myntfunnene og interessen for historie, har Jahn Roald lært at det var langt mellom rikingene i Vest-Finnmark i gammel tid.

– Gullmynter er urealistisk å finne. Det var så lite penger blant folk i området på den tiden, at det er som om man skulle gått rundt med en 10.000-lapp i dag. På 1600-1700-tallet ser vi mest to-skillinger. Det er sjelden man finner større valuta enn dette, klargjør den svært historieinteresserte skattejegeren.

Han har en ganske fiffig teknikk for å finne nye steder å søke. Gamle kart og satelittbilder studeres for å se hvor det kan ha vært folk. Det neste skrittet er å sjekke om stedet er vernet, og så må tillatelse fra eieren innhentes.

– Det skjer jo da at man havner på steder og fjordhull hvor man aldri kunne tenkt seg å sette sin fot, sier Kristiansen.