Bildene av naturødeleggelsene i Leirbotnvann hyttefelt er av en slik karakter at de med ekstra forkjærlighet for miljøet burde ha blitt advart om sterke inntrykk. Bildene taler sitt tydelige språk; her er ikke føre-var-prinsippet blitt fulgt verken av Alta Kraftlag som byggherre eller utførende maskinentreprenør. Sårene er så groteske at uansett hvor stor flid flinke maskinkjørere i ettertid legger i å plastre sårene vil skadene ikke være opprettelig. De vil framstå som estetisk forurensning.

Området vil Leirbotnvann har en helt spesiell status i Alta kommunes forvaltning av utmark. Dette er en område hvor kommunen har ført en restriktiv linje med tanke på motorisert ferdsel. Her er det ingen scooterløyper. Heller ingen løyper for barmarkskjøring. Det er få veier og kjørespor inn til hyttene. Det selv om det har vært et betydelig press for å åpne området for motorisert ferdsel, og slippe opp på den restriktive disp-praksisen.

Med en slik bakgrunn tror ikke Altaposten at de groteske sporene som framkommer har vært en del av den forvaltningspraksis som Alta kommune har etablert for området. Så langt har vi ingen grunn til å hevde at lover og forskrifter har vært brutt, eller at framføringen av strøm ikke har fulgt vanlig prosedyre. Samtidig smerter konsekvensene så mye at vi ikke tror prosjektet ville fått grønt lys dersom en på forhånd hadde sett for seg de bildene som nå kommer fra Leirbotnvann.

I trafikken finnes det an aktsomhetsregel som er overordnet de mer konkrete paragrafene. Selv om en slik aktsomhetsparagraf ikke er nedfelt i i plan- og bygningsloven burde byggherre Alta Kraftlag ha gått noen runder med utførende entreprenør i forkant av realiseringen av prosjektet. Følgende spørsmål burde blitt stilt:

  • Kunne en valgt en annen og mer skånsom trase med tanke på sår?

  • Kunne naturskadene ha blitt redusert dersom utbyggingen hadde blitt gjort på frossen mark?

For øvrig er det vi ser i hyttefeltet i Leirbotn en klassisk konflikt mellom miljø og våre økende krav til opphold i utmarka. Tidligere hyttestandard er byttet ut med fritidsbolig-standard. Det krever innlagt strøm, gjerne også vann og avløp, men ikke minst et areal på «hytta» som gir oss alle de bekvemmeligheter vi har hjemme. Bygningsetaten i Alta kommune har derfor sett at stadig flere ber om tillatelse til å bruke maskinell hjelp for å sikre byggegrunn. I enkelte hyttefelt er tilrettelagte veier blitt et  vanlig syn.

I Bollo hyttefelt har både politikernes og medias oppmerksomhet på miljøsårene og utviklingen vært stor. Noen har høylydt reagert, men de fleste har applaudert framskrittene til tross for sårene. For øvrig ble det ført strøm inn i Bollo-feltet for flere år tilbake, men etter det vi kan forstå på en skånsom måte uten de helt store skadene.