De går under betegnelsen «amatører», men kan nok mye mer om både elektronikk og radioteknikk enn de fleste som jobber i kommersiell radio i dag.

– Det handler ikke så mye om å prate, men mer om teknikken, rapporterer radioamatør Steinar Nordgård.

Prikker og streker

Det er 53 år siden Nordgård tok radioamatørlisensen, og den gang var det morse og telegrafi som gjaldt. Etter hvert begynte flere og flere å ta i bruk telefoni (mikrofon), men for 73-åringens del går det fremdeles mest i morsesignaler.

– Jeg lytter veldig mye og hører etter andre stasjoner over hele kloden. Så prøver man å kalle disse opp, forklarer Nordgård som er en del av altagruppen til Norsk radio relæ liga (NRRL).

Og når han først oppnår kontakt, kommuniserer ikke Nordgård om hva han har spist til middag den dagen, og sensitive temaer som politikk og religion er forbudt.

– Først utveksler man navn og signalrapport; hvor godt hører man hverandre. Så snakker vi mye om hvilket radioutstyr man har, melder Nordgård.

Sosialt

Etter samtalen er det også kutyme å utveksle et fysisk kort som sendes i posten, for å bekrefte at man har hatt kontakt.

Nordgård anslår at han har flere hundre kort, fra rundt 150 forskjellige land.

– Noen treffer man stadig igjen på lufta og jeg har møtt mange norske og utenlandske radioamatører når de har vært på reise i Norge, forteller LA4RI, som er hans unike kallesignal.

Ny i gamet

Nordgård er nå pensjonist, men har jobbet innenfor elektrofaget. Det gjør også nykomlingen, som er elektrolærer på Alta vgs, Knut Einar Kristensen. For bare ei uke siden fikk sin radioamatørlisens.

– Jeg har tenkt på å ta lisensen lenge, men det har bare ikke blitt sånn. Men i høst fatta jeg interessen på nytt og tok derfor kontakt med Steinar, som er en tidligere kollega av meg, sier Kristensen.

– Jeg er veldig fascinert over at man kan nå hele verden ved hjelp av enkelt utstyr, legger han til.

Bistår politi

Både Nordgård og Kristensen er en del av FORF (Frivillige organisasjoners redningsfaglige forum), noe som betyr at de er en del av den frivillige redningstjenesten i Norge.

I en nødsituasjon kan de bistå med sambandsutstyr, som kan bety liv eller død.

– Så lenge vi har strøm fra et 12V-batteri og en antenne, kan vi kommunisere akkurat like godt, selv om det blir kollaps i telesambandet, forklarer Steinar Nordgård.

Sambandstjenesten er forpliktet å stille utstyr til disposisjon for myndigheter og har regelmessige øvelser.

– Sist vi ble kalt ut, var det en båt som var forsvunnet på sjøen i Nordreisa. Her fryktet politiet at det var dårlig dekning for deres utstyr og derfor ble vi tilkalt. Men straks vi kom til Storslett ble aksjonen avblåst, opplyser Nordgård.