Nifst skøy - med alvorlige undertoner

Årets Altarevy kombinerer latter og alvor på vaaanvittig bra vis.

TØFFERE ENN TOGET: Akutteateret gjorde en fantastisk innsats. Her som mopedmafiaen.   Foto: Hanne Larsen

5

kultur

Altarevyen har ligget to år i rugekassa før de onsdag kveld slapp galskapen løs i kultursalen. Premieren var forbeholdt DNBs kunder, ettersom banken tradisjonen tro hadde kjøpt opp en hel forestilling, for å tilgodese trofaste kunder. I år som i fjor tok banken 50 kroner per sponsorbillett, og denne gangen gikk summen på 22.000 kroner til Livsglede for eldre.

Etter klappsalvene og latterbrølene å dømme virket det som om kundene fikk valuta for 50-lappen. Men de som hadde forventet kun ablegøyer, måtte pent senke skuldrene innimellom. Årets utgave var nemlig godt krydret med alvorlige temaer og undertoner, pakket inn i flotte musikalnumre.

Metoo

Gøy var det at det var ungdommen, bestående av fantastisk dyktige aktører fra Akutt-teateret, som sørget for at viktige samfunnstema fikk oppmerksomhet. Eksempelvis i sangummeret om blant annet fornorskningen og det å ha rett til å være seg selv, om du er same, kven, russer eller såkalt «tyskerbarn». Metoo-låta var også helt tidsriktig. Og kred til ungdommene som minnet oss om at det ikke bare er jenter som opplever uønsket seksuell oppmerksomhet. Å bli slikket i øret av mora til kameraten din er heller ikke kult, fastslo unggutten, Vegard Bjørsmo, syngende.

I tillegg til å ha et eminent band i ryggen, bestående av Magnus Langli, Vidar Berg Hansen, Endre Hoff og Per Gunnar Simonsen, har Altarevyen rett og slett en rekke gode vokalister. Ikke minst veteran Bjørn Fermann, men også mer ukjente, men skuespiller-utdannede Marlene Schønning stjal mye av showet. Både som vokalist, men også med sin tolkning av gjennomgangsfiguren, ordfører Monica Nielsen. Med sin mørke parykk og sine sorte jeans lignet hun ikke bare utseendemessig, men Schønning hadde også klart å få frem den skikkeligheten og til tider prektigheten, som vår ordfører er i bestittelse av. I disse tider må vi fastslå at slike merkelapper må tolkes som et stort kompliment til Alta-ordføreren.

Proffe Lisa

Lisa Pedersen har gått på musikkteaterhøyskolen i Oslo og jobber nå ved Alta kulturskole. Vi mistenker at den musikalinteresserte ungjenta har hatt mer enn en finger med i spillet da revyen ble snekret. Det oser nærmest profesjonalitet av den mørkhårede jenta, som mer enn en gang stod i bresjen når det skulle synges, danses og tolkes på en og samme tid. Koreografien var et realt løft og noe andre revygrupper i byen må jobbe hardt med for å komme i nærheten av.

Kulissene var lagt til Nordlysbaren, noe som var et fiffig trekk, all den tid mange altaværinger nok kjenner igjen hva som rører seg der en lørdagskveld. Som Tommy Berg sa det: «Her i Nordlysbaren er det ingen fremmedfrykt. Ja, altså, det er ingen frykt for ikke å få fremmed». Baren var betjent av en sjarmerende snuppe tolket av Benedicte Lyng, og regissørdebutant Kaja Kristensen hadde fått til sømløse overganger mellom numrene, noe vi skjønner krever stramme tøyler og god timing. Skikkelig proft Kaja!


– Vi er prisgitt kronstingan

Kronstingene er gull verd for revymiljøet i Alta.


Kongen sjøl

Uansett hvor bra de andre er, så må de finne seg i å bli stilt i skyggen, når Altas humorklump nummer èn kommer på scenen. Tommy Berg er så morsom at man begynner å le straks han stikker lilletåa frem. Og latterkrampene varer lenge etter at han har forsvunnet bak teppet. Der var han heldigvis ikke ofte. Tvert imot briljerte han stort som henholdsvis kronstingen Jan-Vidar, russeren Sergej, dalingen «Manne» og som svensk regissør. Selv om både sistnevnte figur og også russeren ikke er lokale skikkelser, så er de så vanvittig godt tolket at man bare må gi seg ende over. Berg sa til Altaposten rett etter premieren at «Manne» er hans alter ego og at han vet nøyaktig hva som rører seg i hodet til bygdeoriginalen fra Tverrelvdalen. Det var absolutt ingen fare for at den kartakteristiske dalingen skulle bli kjedelig, noe Berg også hadde forsikret seg om ved å la «Manne» ta for seg hyperaktuelle tema som sykehussaken og regionaliseringsdebatten.

Så må man bare spørre hvor revyene i byen ville vært uten kronstingene. Tommy Berg og Bjørn Fermann dro store deler av lasset som radarparet Jan-Vidar og Pål-Vidar, og tolkningene er så karikerte at selv ikke en kronsting kunne fremstilt seg selv mer troverdig. Også de unge aktørene i revyen spilte på den særegne subkluturen vi finner i østre Alta, blant annet ved et tøft musikk-og koreografinummer om mopedmafiaen. Både klær og attitude gjør at folk direkte skjønner hvor de vil.

Viser ikke følelser

Masse honnør til revyen for at de våger å sette fokus på det usagte i samfunnet. Som at kronstingene ikke er de som viser følelsene sine utenpå, men har lært seg til å holde det vonde inni seg. De unge i revygruppa sang blant annet om hvor vanskelig det må være å stå frem som homofil i et lite og homogent samfunn. Til ettertanke.

Flere numre kunne med hell vært tightet opp eller fjernet. Blant annet et om off-roadsyklisten tolket av Jan Gunnar Evertsen. Når folk begynner å vri seg i stolene og vente på poengene er det ikke et bra tegn. Valgets kval, om mannen som prøver å velge mellom Altaposten eller FD, er også noe svakt. Selv om både Berg og Fermann  innehar rollene, hjelper det ikke stort. Og til sist tror ikke undertegnde at det var så mange andre i salen heller som kunne stå inne for sangnummeret som slo fast at «Internett er for sex». Vi er ikke helt bavianer heller. Selv om vi bor i Finnmark. Jada, jeg skjønner at det var ment å være morsomt, men likevel...

For de av oss som elsker politisk satire var det litt magert, men både Altapostens politiske redaktør og Ap-politiker og lege Olav Gunnar Ballo fikk sin dose med harselas. Likeså Frp og politisk ledelse, men undertegnende hadde kanskje forventet litt mer lugging av maktens kvinner og menn.

Alt i alt synes undertegnede uansett at revyen var så gøy at jeg godt kunne tatt turen dit i kveld også. Terningen har lenge ligget og bikket mellom en sterk firer og en svak femmer. Siden jeg fortsatt humrer godt i skjegget gir jeg den et lite kakk – så den faller på fem.

Hanne Larsen