Moillrock + slogrock + Aronnesrock. Bedre enn dette blir det ikke.

Legender? spør du. Ja!! svarer jeg. Honningsvågingene var purunge da de ikke bare starta ett av Finnmarks feteste band, men var rett og slett med på å definere en egen sjanger: slogrock, med ikoniske låter med titler som ikke egner seg for å bli satt på trykk. Ti år seinere lever og leverer Moillrock i beste velgående, og vel så det.

Det lønner seg å være tidlig på sletta. Salige er de som var der. Moillrock hamrer auditive antioksidanter i oss i bøtter og spann, og blåbærturen kunne definitivt utsettes til neste helg.

Sin tidlige plassering i programmet til tross, gir Simen Fosse & Co, tilsynelatende lekende lett, en beinknusende oppvisning i rett frem hardrock med snasne tekster på finnmarkdialekt. Fosse synger og spiller med hjertet utenpå skjorta (som han, så klart, tar av seg, midtveis i settet). Digert kryss i margen for eksepsjonell god sanguttale, sjangeren tatt i betraktning. Minst like digert kryss i margen til bassist Jens Petter Nordang som tar seg en tur ned til de mest entusiastiske kidsa i publikum og rocker i lag med dem – dette er Aronnesrocken på sitt aller beste.

Rikart Jensen og Simen Fosse krydrer med korte, tostemte gitarriff og soli som gir ståpels. At altagutten Endre Hoff supplerer Moillrock på kassegitar er i denne oppramsingen en nesten ubetydelig, men akk så hyggelig detalj. Men jeg stopper her. Ord blir så altfor fattige. Enten var man der, eller så var man ikke der.

Flere anmeldelser fra Aronnesrocken fredag og lørdag. Følg med i Altapostens papirutgave mandag.

Bernhard Hienerwadel