Selv etter å ha grevd lenge og vel i minnekortet under tynnluggen, sliter jeg med å erindre hardcore metal på dette skyhøye nivået i Alta. Det kokte ikke akkurat foran scenen, men både Ondt Blod og hovedattraksjonen Kvelertak fikk kontinuerlige, anerkjennende nikk og headbang fra en mannetung og hårete forsamling. Alternativt i form av Dios fingerhorn eller skummende mjød som danset i lyskjeglene på City scene.

Mer å øse fra

De knapt 200 som risikerte skallebank og permanente dotter i ørene angrer neppe på valget. Kvelertak har plutselig tre plater å øse låter fra – og dermed har de fått et mer variert og dynamisk grunnlag for å rase fra seg i et par timer. Sisteplata Nattesferd har supplert repertoaret med skamløst kommersielt materiale, blant annet låtene «1985» og «Ondskapens galakse». Sammen med den imponerende perleraden av låter fra debuten,  er det vanskelig å surre det til.

Norrønske vræl

Bandets mest strengelekne karer bygde en gitarvegg av stål – og vi tipper Metallica må kjøre ut alt av musikalske kanoner for å matche oppvarmingen. Det er ikke uten grunn at band som Slayer, Anthrax, Gojira, Mastodon og ikke minst Metallica har tatt Stavanger-bandet inn i varmen, selv om de ikke skjønner en pøkk av norrønsk vræl og growl.

Vokalist Erlend Hjelvik entret i går scenen med mytologisk hodepynt, som får selv «hattemakerne» til Star Wars og Ringenes herre til å bli grønne av misunnelse. Han sto der bredbent som selve verdenstreet Yggdrasil, før han lot masken falle og manken sveipe over bar overkropp og breiale tatoveringer. Tøft skal det være – og tøft var det.

Kokkekraft

Musikalsk sett er ikke Kvelertak noen revolusjon, men de setter sammen elementene med smartness. Slik gode kokker er kjent for. De har ikke funnet opp ingrediensene, men smaker seg fram. «Kraften» for de fleste i denne sjangeren er Black Sabbath, men Kvelertak  har samtidig referanser fra både simpel thrash til de svarteste avkroker i norsk musikkliv, som Satyricon.

Kvelertak kan heller ikke beskyldes for å være en koordinert dansetropp av olympiske proporsjoner, men medlemmene utstråler uforfalsket energi der de eksploderer i hver sin retning. Hjelvik er drillet nok til å dirigere fram eksplosjonene, så det er bare å henge med for de som har grunntreningen i orden. Undertegnede sto for ordens skyld helt i ro med en Erdinger, men danser med det som er igjen av indre organer.

Kvelertak består av jordnære karer som maler ut assosiasjoner med kreativitet. Det krever fremdrift, og jeg er personlig evig takknemlig for at de dropper small talk mellom låtene, rent bortsett fra at de takket pent for scooterturen som ga dem masse frisk finnmarksluft.  Snikksnakk fungerer ikke med hardcore, så her er det bare å sveive i gang startmotoren når forrige låt harker seg ferdig. Skiftene krever presisjon – og her snakker vi om musikalske hjernekirurger. Det holder ikke å være master of puppets når Metallica skal kvele støyen fra oppvarmingen...

Av Rolf Edmund Lund