Da Clare de Burgh tok fluestanga med til Alta, fikk Tormod Mosesen sitt livs lakseopplevelse. Her forteller han om kampen med en av de største fiskene som noen gang er landet i Altaelva.

Det var 9. juli 1968. Jeg var staker i Altaelva, eller guide som vi sier i dag. Dette året var elendig hva fangster angår. Men vi tok likevel Clare de Burgh med til Sautso.

Dette var ei dame som virkelig kunne fiske med flue. Hun hadde ei 12 fots stang og fisket jevnt uten å få noe. Hun satte etter hvert på ei tubeflue som heter Yellow Bucktail. Klokken 03.30 gikk hun fast i bunnen. Trodde hun. Så startet dansen med fisken som raste av gårde og tømte spolen på et blunk. Da laksen gikk ned Svartfossen måtte vi bare følge på. Heldigvis hadde vi motor og rygget faktisk ned fossen for å kunne holde lina stram.

Da vi kom opp fossen tidligere denne dagen spurte en bekymret Clare om hva vi skulle gjøre hvis vi fikk fast en fisk og den startet ned fossen. Jeg sa at bare store fisker gikk ned her, men fikk vi en storing måtte vi bare følge etter ned. Det ga hun klar beskjed om at hun ikke kom til å bli med på. Men da fisken raste av gårde og suste ned fossen enset hun ikke en gang fossen da vi fulgte etter.

En time gikk og den lure fisken gjorde flere forsøk på å gå rundt steiner på bunnen. Men heldigvis hadde vi båt og flyttet oss etter slik at vi klarte å holde snøret så kort mellom oss og fisken som mulig. Historien er gjengitt i boka «Alten Reflections», skrevet av Roy Flury i 1993. Denne er utgitt i bare noen få eksemplarer og jeg har bok nummer 90. Her står det blant annet at fisken ikke var nevneverdig imponert over Clares fiskestang. Den var tydeligvis sjefen i elva.

Enda en time gikk og Clare begynte å bli veldig sliten. Men dette var ei standhaftig dame som kunne sine ting og ikke lot seg knekke. Hun skulle vinne over laksen. Det hadde hun bestemt seg for.

Etter to og en halv times temming fikk vi fisken inn på grunt vann og med hjelp av morgensola fikk vi et glimt av den, helt på bunnen, for aller første gang. Den var enorm. Men laksen hadde mer på lager og holdt det gående en halvtime til. Etter tre timers intens temming hadde vi til slutt fisken like under oss. Jeg bestemte meg for å prøve å få den fast med krøkeren. Det første forsøket var en katastrofe. Fisken sto med hodet ned mot bunnen og jeg klarte med nød og neppe å huke fisken bak ved halen. Men da jeg skulle løfte den opp, raknet skinn og fiskekjøttet rundt krøkeren og laksen havnet i elva igjen. En liten stund etterpå fikk jeg sjansen på ny. Denne gangen klarte jeg å hekte fast krøkeren litt lenger inn på fisken og da var slaget over.

Vi kunne se at dette var en sjeldent stor laks. Men i 1968 fantes det ikke vekt i Sautso, så noe nøyaktig antall kilo kunne vi ikke forholde oss til. Det tok derfor et par dager før ruggen ble veid nede i Alta. Vektnåla stoppet på 26 kilo presis.

Selv om jeg har opplevd å få en fisk på 27 kilo i Steinfossen med en annen utlending i 1963, er kampen Clare de Burgh hadde i Sautso den mest spennende og spektakulære jeg har opplevd. At det tok tre timer og vi til slutt berget den store fisken, gjør dette til min favoritthistorie.

Clare fisket bare ett døgn i Sautso. Det ble en svær laks og en «mindre» fisk på 15 kilo dette døgnet.

At hertugen av Roxburgh fisket tre uker i Altaelva uten å få fisk dette året, viser hvor vanskelig forholdene var i 1968.

Fortalt til Rune Østlyngen