Hun hadde laget mange prisbelønte kortfilmer og var midt i en hektisk karriere. Så slo depresjonen til for fullt. I 2008 mistet den flinke piken kontrollen helt. Etter å ha fått elektrosjokkbehandling og blitt bra, fant filmregissør Solveig Melkeraaen ut at hun ville lage film om sin egen sykdom. Så satte hun i gang. Familien er med, mor, far, søster, bror, kjæreste – med sine tanker, betroelser og støtte. Og ikke minst humor. Dokumentarfilmen har flotte naturscener, sterke kontraster og symbolikk, og slutter aldri å overraske. Vi følger Solveig gjennom hennes liv frem til sykdommen, om alt hun har greid og mestret, fra barneregler til skolegang, til møtet med kjæresten Ravn, og karriere. Fra stor glede til dyp depresjon. Vi er med hele veien, og det er gripende.
Solveig ble syk igjen og meldte seg helt ut. Venninnen overtok kameraet, og filmet syke Solveig, som får elektrosjokk, som spyr og ikke bryr seg. Det var dette som var filmens vendepunkt. Solveig meldte seg ut i virkeligheten, og i filmen. Vi følger henne fra siden.
Filmen er full av humor og gode kommentarer. Som broren da søsteren skal få elektrosjokk:
– Ja, det blir jo ei pangstart på helga!
Og kameraten under bakgårdsfesten:
– Ja, du har vært flink hele livet. Og så, når du blir deprimert, skal du f... meg være best på det og!
Den er et sterkt og viktig bidrag til å skape forståelse for psykisk helse, og for «flink pike»-syndromet, som mange kan kjenne seg igjen i.
Flink pike er spesiell på mange måter. Til dokumentar å være, har den mye symbolikk. I egne fantasiscener er den perfekte ballerinaen i spilledåsen brukt som symbol. Det er krevende scener der gode og onde tanker slåss mot hverandre, der vi får se hvordan Solveig føler det når angsten tar overhånd, lille Solveig i et stort, tomt svømmebasseng. Det er sterkt, og gir aldri noen tvil om at det er akkurat slik det er.
For meg var det et sjokk å se henne få elektrosjokk. Jeg visste ikke at det var en godkjent og anerkjent behandling i den moderne helseverdenen. For meg var det like fjernt og farlig som lobotomering. Dette skildres så sterkt og intimt, og kommer helt sikkert til å skape debatt.
Om hovedmålgruppen nok er kvinner, likte alle menn som så den med meg, filmen veldig godt. Filmen fikk stående applaus på den lukkete visningen vi overvar.
– Denne er jeg glad jeg ikke gikk glipp av, sa en mannlig journalistkollega.
Det samme er jeg. Jeg er veldig glad for at jeg ikke gikk glipp av den.
Filmen ble vist for første gang under Filmfestivalen i Haugesund. Jeg så den på en lukket visning under Nordkapp filmfestival, der den også var avslutningsfilm. Filmen har norgespremiere på kino på verdensdagen for psykisk helse, 10. oktober. Gå ikke glipp av den!
Tusen takk, flinke og ærlige Solveig Melkeraaen. Til alle andre flinke piker: Lær å gi litt mere faen.
