Her er de 10 største norske OL-øyeblikkene

OM VINTERIDRETT: Norge har vunnet 118 gull i vinter-OL. Her er det vi mener er de 10 største øyeblikkene. Og 10 andre gullbragder vi heller ikke kommer til å glemme.
vintersport

Det er først når en pløyer gjennom statistikker, gamle avisartikler, TV-bilder og snakker med OL-kjennere, man skjønner omfanget av Norges prestasjoner på snø og is siden det første vinter-OL i Chamonix i 1924.

Totalt 118 gull.

Hvert gull har hver sin historie.

Og hver for seg er de 118 gullmedaljene 118 enorme prestasjoner.

Dette er ikke en rangering av hvem som har vunnet mest eller hvilket gull som var best. Om det er bedre å vinne gull i langrenn enn skøyter er umulig å svare på.

Dette er vår høyst subjektive rangering av de mest minnerike øyeblikkene i norsk vinter-OL-historie:

Hjalmar Andersen jublet etter seieren på 10.000 meter på Bislett i 1952-OL.   Foto: NTB Scanpix

1: Hjalmar «Hjallis» Andersen, Oslo 1952:

Har norsk idrett hatt en mer populær utøver enn Hjalmar Andersen? Svaret på det er trolig nei. Både på grunn av sine prestasjoner og folkelighet. Vant alle VM, EM og NM i 1950, 1951 og 1952, men OL hjemme på Bislett var signaturen på en strålende idrettskarriere. Presset på populære «Hjallis» var så stort at han og kona Gerd ble innkvartert i et privathus på Jar, godt skjermet fra medier og autografjegere. «Hjallis» vant 5000 meter, fulgte opp med gull på 1500 meter og satte kronen på verket med gull på 10.000 meter, der han ble båret frem i 25 runder av et fullpakket Bislett og vant med en margin på 25 sekunder. Skøyteinteressen var enorm på den tiden og «Hjallis» var like stor som sporten. «Kong glad» var datidens popstjerne, han var elsket av en hel nasjon og i 60 år etter 1952-OL reiste den muntre trønderen rundt og fortalte historier.

Totalt utmattet kastet Bjørn Dæhlie seg over målstreken etter femmilsgullet i Nagano.   Foto: Gunnar Lie, NTB Scanpix

2: Bjørn Dæhlie, Nagano 1998:

Det heter seg at det siste er det beste. For Bjørn Dæhlie ble femmilsgullet i Nagano både det beste og det verste. For makan til kraftanstrengselse og neglebitende thriller vi var vitne til da Dæhlie jaktet sitt åttende OL-gull. Dæhlie hadde slept rundt på Niklas Jonsson da han møtte veggen noen få kilometer før mål. Svensken rykket og Dæhlie stivnet. Nordmannen var for sliten, men han fortsatte å gå. «Nu spricker normannen», skrek svenskekongen Carl Gustaf til Jonsson på sekunderingsposten etter 49 kilometer. De ordene fikk Dæhlie til å hente frem krefter han ikke trodde han hadde. Dæhlie karret seg over målstreken og vant gullet med en margin på åtte sekunder. Hvis du lurer på hvor sliten det er mulig å bli som idrettsutøver er det bare å studere TV-bildene av en bortimot livløs Dæhlie i minuttene etter målgang.

Sonja Henie i aksjon i kunstløp i Garmisch-Parteknirchen i 1936.   Foto: Scanpix

3: Sonja Henie, Garmisch-Partenkirchen 1936:

«Dronningen på is» dominerte kunstløp totalt med 10 VM-gull, 6 EM-gull og tre strake OL-gull. Kronet karrieren med det tredje og siste OL-gullet i Garmisch-Partenkircken i 1936 med Adolf Hitler på tribunen. Henie var 1936-OLs store stjerne og gjorde en omstridt nazihilsen i forbindelse med sitt program på isen. Selv hevdet hun at det var en «høflig gest uten politisk innhold». La opp som amatørutøver og flyttet til Hollywood kort tid etter OL i 1936, der hun ble en av de aller best betalte filmstjernene og levde svært glamorøst. Tidenes mest kjente norske idrettskvinne ble aldri noen soleklar folkehelt i hjemlandet. Det var få som drev med kunstløp, det ble en litt fjern idrett for folk flest, og hennes flørt med nazismen var vanskelig å akseptere. Kom tilbake til Norge i 1953 der hun samlet 360.000 tilskuere på 33 forestillinger av sitt isshow «Holiday Ice-Revue».

Birger Ruud (til venstre) sammen med gullvinner Petter Hugstedt og Torleif Schjelderup.   Foto: NTB Scanpix

4: Birger Ruud, St. Moritz 1948:

Vant OL-gull i hopp i 1932 og forsvarte gullet i Garmisch fire år senere. I samme OL vant han utfordelen i den alpine kombinasjonen, der han ble nummer fire sammenlagt. Det forteller alt om idrettstalentet Birger Ruud. Det var en medalje av en annen valør Kongsberg-hopperen selv var mest stolt av: OL-sølvet i hopp i St. Moritz i 1948. Fem år tidligere ble Ruud arrestert og satt i tyskernes fangenskap på Grini. Han ble presset og lovet mye penger ved å delta i nazistenes idrettskonkurranser. Men Ruud sa nei. Han fortsatte motstandsarbeidet etter å ha sluppet ut og ble et viktig symbol i årene etter krigen. I 1948-OL var han norsk lagleder. Men Ruud klarte ikke å la hoppskiene ligge, han hoppet bakken ned på trening, og Aftenposten-journalist Sverre Fodstad presset på for at 36 år gamle Ruud skulle delta. Ved 22-tiden kvelden før konkurransen ble Georg Thrana vraket fra laget og Ruud satt inn. Han takket for tilliten ved å vinne OL-sølv bak landsmann Petter Hugsted.

Kjetil André Aamodt jublet for super-G-gullet i Torino.   Foto: Tor Richardsen, NTB Scanpix

5: Kjetil André Aamodt, Torino 2006:

Den skadeforfulgte alpinisten hadde ikke vunnet en stor konkurranse på tre år og det så ikke veldig lyst ut i Torino-OL, heller. Skadet venstre kne i utfor, måtte stå over kombinasjonen og det var få som hadde troen på alpinkongen i super-G. Det var et «skadet dyr» som på mirakuløst vis likevel stilte på startstreken. Men Aamodt følte han ikke hadde noe å tape. Og han hadde en høy smerteterskel. På startnummer 25 kjørte Aamodt det remmer og tøy kunne holde. Det holdt til gull foran favoritten Hermann Maier, Aamodts mesterskapsmedalje nummer 20. Det ble den siste. Og den beste.

Johann Olav Koss gikk æresrunde i Vikingskipet sammen med maskotene Håkon og Kristin.   Foto: Aleksander Nordahl, NTB Scanpix

6: Johann Olav Koss, Lillehammer 1994:

Vi husker Lillehammer-OL for strålende norske prestasjoner. Men det var også mesterskapet der norske utøvere viste seg fra sin beste side idrettspolitisk. Vegard Ulvang snakket IOC-president Juan Antonio Samaranch imot før lekene startet. Og Johann Olav Koss donerte hele seiersbonusen på 225.000 kroner etter 1500-metergullet til Olympic Aid. Han viste stort engasjement i humanitært hjelpearbeid. Koss hadde trøblet mye før Lillehammer-OL, men slo til på direkten med gull og verdensrekord på 5000 meter. Det ble gull og verdensrekord også på 1500 meter. Da Koss tok igjen makker Frank Dittrich med én runde på 10.000 meter løftet taket seg i Vikingskipet. Koss var suveren på milløpet og vant med 19 sekunder. Vi trodde vinnertiden 13.30,55 ville stå til evig tid. Men så kom klappskøytene ...

Ole Einar Bjørndalen ble omringet av pressefotografer etter gullet på sprinten i Nagano-OL.   Foto: Tor Richardsen, NTB Scanpix

7: Ole Einar Bjørndalen, Nagano 1998:

Etter fem treff på siste stående var det kun fall som kunne stoppe Bjørndalen fra å vinne OL-gull på sprinten. Men to kilometer før mål, midt i en tøff motbakke, så han en mann stå foran seg i løypa. Det var en i Norges støtteapparat som fysisk stoppet mannen som var på vei til sitt første OL-gull. Snøen lavet ned over Nozawa Onsen, rennet måtte stanses. Bjørndalen bannet og verden raste sammen for en stund. «Hva nå?», tenkte Bjørndalen. Og begynte med én gang å se inn mot morgendagen, da rennet skulle starte helt på nytt. Han traff alle 10 blinkene, utklasset alle i sporet og vant OL-gull med over ett minutt. På en sprint! Da er du mentalt sterk.

Gullvinner Marit Bjørgen holdt bronsevinner Heidi Weng inntil seg under blomsterseremonien i Sotsji.   Foto: Dmitry Lovetsky, AP/NTB Scanpix

8: Marit Bjørgen, Sotsji 2014:

Hun vant gull på spesialdistansen 15 kilometer med skibytte. Men måten Bjørgen vant gullet på, var det vi snakket minst om. For det var sorg og glede hånd i hånd denne solfylte lørdagen i de mektige Kaukasus-fjellene. Dagen før første OL-øvelse mistet lagvenninnen Astrid Uhrenholdt Jacobsen sin bror. Det berørte Bjørgen, landslaget og hele skimiljøet. De norske jentene gikk med svarte sørgebånd. Da 33-åringen fra Rognes vant gullet på Laura skistadion, kom tårene. Bildene fra garderobeteltet noen minutter etter målgang rørte både oss som var der og alle TV-seere hjemme i Norge. Først trøste hun Therese Johaug. Så ga hun Kristin Størmer Steira en klem. Deretter var det Heidi Weng som fikk føle varmen fra gullvinneren. «Mor Bjørgen» tok vare på venninnene sine. Det var et meget sterkt OL-øyeblikk. Det var ikke bare skiløperen Marit Bjørgen som vant gull den dagen. Det gjorde også medmennesket og forbildet Marit Bjørgen.

Hallgeir Brenden med den italienske divaen Sophia Loren på fanget.   Foto: NTB Scanpix

9: Hallgeir Brenden, Cortina 1956:

Han vant gull på 18 kilometer i Oslo-OL. Og vant gull på 15-kilometeren i Cortina fire år etter. Men det er det ikoniske bildet av Hallgeir Brenden og skuespilleren Sophia Loren - den gangen kåret til verdens vakreste kvinne - vi forbinder med dette gullet. En traust trysling med en italiensk filmdiva på fanget. Hun var i Cortina i forbindelse med premieren på filmen «Lucky to be a woman» og troppet opp i festsalen på Hotel Cortina. En måned før OL skulle hun delta på en tilstelning i Oslo - men dukket aldri opp. Nå var det tid for å gjøre det godt igjen og med pressefotografene på slep oppsøkte hun den norske gullvinneren. Til fotografenes store glede nøyde hun seg ikke med et håndtrykk. Hun kastet seg på fanget til Hallgeir Brenden - og ble sittende i 14 minutter. - En skulle nesten tro det var en større prestasjon enn å bli olympisk mester, sa Brenden.

Inger Aufles, Babben Enger og Berit Mørdre på seiersseremonien etter stafettriumfen i Grenoble.   Foto: Jan Greve, NTB Scanpix

10: «Jentutt’n», Grenoble 1968:

«Jentutt’n» brakte norsk kvinnelangrenn til topps i verden i en idrett som var dominert av østeuropeere. Trioen Berit Mørdre, Ingrid Aufles og Babben Enger Damon ble historiske da de tok Norges første OL-gull i kvinnelangrenn på stafetten i Grenoble. De brøt barrierer få trodde var mulig. Det var ikke bare et gjennombrudd for norsk kvinnelangrenn, det var et gjennombrudd for kvinneidretten. Dette var så mye mer enn et nytt gull i den norske samlingen. De var en trio nasjonen samlet seg rundt. «Det er ikke til å tro, det er rene eventyret - et olympisk eventyr fra virkeligheten», skrev Aftenpostens utsendte Magnus Breili.

Vi har heller ikke glemt disse 10:

11: Knut «Kupper’n» Johannesen, Sqauw Valley 1960:

15.46,6. Tiden på 10.000-meteren var en forbedring av Hjallis’ åtte år gamle verdensrekord med 46 sekunder.

12: Espen Bredesen, Lillehammer 1994:

To år etter at han ble sistemann i Albertville-OL, fikk Bredesen sin revansj med gullet i normalbakken i Lillehammer.

13: Ivar Ballangrud, Garmisch-Partenkirchen 1936:

Vant 500, 5000 og 10.000 meter i en sesong der han også vant NM, EM og VM.

14: Geir Karlstad, Albertville 1992:

Fire år etter å ha falt i 1988-OL vant han 5000-meteren i Albertville.

15: Stein Eriksen, Oslo 1952:

Ble den første alpinisten utenfor Alpene som vant OL-gull da han gikk til topps i storslalåm.

16: Finn Christian Jagge, Albertville 1992:

Slo knockout på storfavoritten Alberto Tomba og ledet med vanvittige 1,58 sekunder etter første omgang, og la med det grunnlaget for gull i slalåm.

17: Håkon Brusveen, Squaw Valley 1960:

Var OL-reserve. Men Aftenposten-journalist Sverre Fodstad henvendte seg til Kong Olav og fikk kjapt svar: «Jeg ser gjerne at Brusveen blir med til Sqauw Valley». Brusveen vant OL-gull på 15 kilometer.

18: Bjørg Eva Jensen, Lake Placid 1980:

Vant 3000 meter, Norges eneste gull i 1980 og den første inviduelle gullmedalje siden Sonja Henie.

19: Thorleif Haug, Chamonix 1924:

Ble den første vinterkongen med tre gull (langrenn 15 km, langrenn 50 km, kombinert) i historiens første vinter-OL.

20: Ivar Formo, Innsbruck 1976:

Oslo-gutten vant femmila og da gikk Bjørge Lillelien bananas i kommentatorboksen: «Ingen makt i verden kan slå ham nå! Saken er klar! Saken er biff! Saken er karbonade! Saken er ertesuppe!».

Artikkelforfatteren har fått gode innspill fra disse fire:

  • Arne Scheie - pensjonert TV-kommentator som dekket åtte vinter-OL for NRK.
  • Åge Dalby - journalist, forfatter og direktør for Norges Olympiske Museum Lillehammer 2002–2011.
  • Otto Ulseth - mangeårig sportsredaktør og kommentator i Adresseavisen.
  • Morten Stokstad - forfatter av boken «Norges 100 største sportsøyeblikk - historiene bak bragdene, 1885–2014».

Andre kilder: Aftenposten arkiv, VG arkiv, Store norske leksikon, NRK, YouTube